Miller’s Crossing (1990)

Coen-brødrenes tredje spillefilm, Miller’s Crossing, er en hyllest av gangsterfilmen og åpner på en måte som fikk meg til å tenke på åpningssekvensen i The Godfather. Det skal nevnes at det ikke er mye likheter altså, for her tar det en helt annen vending enn det gjør i Francis Ford Coppolas film.

Miller’s Crossing starter nemlig med at den irske gangsteren Leo O’Bannon går i mot planen til sin italienske rival, Johnny Caspar, om å knerte en bookmaker. En av O’Bannons mangeårige håndlangere, Tom Reagan, mener at han heller burde gjøre som Caspar vil, men O’Bannon nekter. Dette ender med at Caspar forlater kontoret i fult sinne. Bookmakeren, Bernie Bernbaum, er Verna Bernbaums bror. Verna har har vært i et forhold med O’Bannon i årevis, mens hun samtidig har hatt en affære med Reagan. Masse greier.

Reagan vil ha en slutt på bråket og forsøker å overbevise O’Bannon og Verna om at Bernie bør ofres, noe han ikke kommer langt med. Under en krangel med O’Bannon – som hadde fortalt Reagan at han vurderte å fri til Verna – blir Reagan jult opp og så og si kastet ut av O’Bannons rede. Reagan søker derfor opp Caspar for å jobbe for ham og da begynner for alvor hendelsene rundt Miller’s Crossing.

Som nevnt innledningsvis er denne filmen en hyllest til gangsterfilmen, kanskje kan det sammenlignes med at den er for gangsterfilmen som Chinatown er for film noir? Chinatown ble jo laget en stund etter at det vi gjerne kaller den klassiske noir-perioden, og snapper opp stereotyper og klisjéer, men fremstår alikevel som en seriøs – og god – Neo Noir. Og Miller’s Crossing er en seriøs og god gangsterfilm. På den annen side glir kanskje også Miller’s Crossing inn under film noir, slik som Scarface (1932) og Little Caesar for eksempel gjør.

Miller’s Crossing har ikke slike utpregede kontraster mellom mørke og lys når det gjelder bildene, som den klassiske film noir-filmen, men handlingen har absolutt flere film noir-elementer. Her har vi drap, en hovedperson som ikke er en edel ridder i skinnende rustning, sjalusi og så videre.

At det er Joel og Ethan Coen som står bak syntes. Som vanlig er handlingen fylt med mørk humor her og der, usminket vold er det heller ikke mangel på. Coen-gutta er også gode til å overraske sine seere med ny vrier og varianter når det gjelder ting som skjer i filmene deres. Min erfaring er at man aldri kan være helt sikker på hva som kommer til å skje i en Coen-film.

Hva regi angår er den stødig som et hus og filmingen likeså. Filmen hadde ikke noe klippehøyt budsjett, men alikevel er kulisser, atmosfære og tidsriktige detaljer mer enn bra nok. Manuskriptet er også veldig bra, med god dialog, mørk humor og uventede plot-twister. Men ingen film er i bunn og grunn helt perfekt, heller ikke denne, selv om jeg ikke har lyst til å si noe negativt om den. Det er uansett noe jeg syntes mangler, uten at jeg kan peke på nøyaktig hva det er.

Miller’s Crossing er en av mine favoritter blant Coen-brødrenes filmer og den er en flott film om gangsternes bedrifter under forbudstiden.