No Country for Old Men

Det er med stor glede jeg ønsker Coen-brødrene velkommen tilbake. Denne gangen nærmer de seg en av de få veletablerte sjangerne de vel ikke har utforsket ennå, nemlig western. Dette er ikke en western i klassisk forstand, men det er nok av hatter, pistoler, hester og sterke stillferdige menn til å rettferdiggjøre den merkelappen. Sammenligningen med Fargo er slett ikke fjern, men No Country for Old Men er betydelig mørkere. Ikke nødvendigvis i dialog, men absolutt tematisk. Dessuten er snøen byttet ut med tørre sletter i Texas og to fjollete vinningsforbrytere er byttet ut med ondskapen selv.

Det handler om den uunngåelige døden. Både den rent fysiske, altså avslutningen av livet, men også døden personifisert, bedre kjent som Anton Chigurh. Når Llewellyn Moss (Josh Brolin) bokstavelig talt snubler over en narkotikahandel som har gått galt og finner en koffert med penger, får han nemlig Herr Chigurh i hælene. Chigurh er en mann det er vanskelig å beskrive egentlig; noen har sagt han er ondskapen i egen person, mens Woody Harrelsons rollefigur sier det mildt når han omtaler ham som en mann uten humør. Poenget er at han er en syk, syk mann, helt brilliant gestaltet av Javier Bardem. Der Chigurh er døden på to bein du ikke slipper unne, sliter traveren Tommy Lee Jones sin rollefigur på sin side med med alderen, og han begynner og se slutten på livet. Verden har løpt i fra, og sheriffyrket er ikke lenger det det var. Følelsen kommer snikende innover deg i den første delen av filmen; dette kommer aldri til å gå bra. Et herlig utgangspunkt. Det som gjør dette til årets beste film, i mine øyne, er utfoldingen av historien. Den kronologiske fortellingen fylles ut av flere karakterer vi følger, og et skiftende point-of-view beholder spenningen, samt at vi får vite det vi trenger å vite. Verken mer eller mindre. Filmen har et observerende øye, et grep som noen ganger fungerer, andre ganger ikke. Her fungerer det til gangs. Bakgrunn og forklaringer holdes på et minimalt nivå, noe som her er veldig befriende. Spenningen opprettholdes på tross av at vi få tilfeller slipper innpå karakterene. Vi forstår godt hvordan de er og hvorfor de gjør som de gjør uansett. Og det er flott å se en mann som er spik spenna gal, uten at vi har en anelse hvorfor. Døden er uforståelig for de fleste, og i dette tilfellet kan man enten gjøre alt for å unngå den eller stoppe opp og prøve å forstå den. Som regel ender man opp et sted midt imellom, og det er nettopp det No Country for Old Men gjør. Den foreslår ingen svar, peker ingen moralsk finger mot oss. I stedet lar den oss finne svarene selv.

Mye snakk om døden her, men filmen vet også å lette på stemningen. Dialogen er frisk og morsom og skaper en fin kontrast til den til tider svært så grafiske volden. Filmen er nemlig overraskende morsom, noe som er tilfellet med flere av brødrenes mer “alvorlige” filmer. også er den selvfølgelig strålende å se på, selvfølgelig på grunn av fotograf Roger Deakins som bruker det tomme landskapet som en sentral del av filmen. Dessuten er det en genistrek og ikke bruke noe musikk (som jeg kunne legge merke til) og i stedet bruker kontentumet for det det er verdt. All lyd som ikke er tale gis stor plass og underbygger hver eneste scene. Brødrenes faste musikant, Carter Burwell, har sjelden hatt mindre å gjøre på jobben, men denne gangen kan han ha god samvittighet. Skuespillerne er verdt å nevne. Tommy Lee Jones aldres med verdighet og er helt perfekt i disse rollene, Josh Brolin gir en lavmælt og stillferdig tolkning som er westernfilmen verdig og den skotske skjønnheten Kelly Macdonald er flott som Brolins forvirrede kone. For en ekstra avstand til tidligere filmer, har altså Coen-brødrene ingen av sine faste på rollelisten. Det gjør ingenting.

Nærmest en perfekt film dette, utrolig godt håndverk på alle nivåer. Det er vanskelig å ikke be stille for seg selv at brødrene Coen endelig har funnet tilbake til gammel form og at dette virkelig har satt standarden for deres fremtidige filmer.