Harry Potter and The Order of The Phoenix (2007)

Så er den femte filmen ute i denne megaserien. Og for svorne fans av den fantastisk populære bokserien er denne garantert ingen skuffelse. De to første filmatiseringene var veldig så-som-så, takket være Chris Columbus‘ ledelse. Da han ble erstattet av Alfonso Cuaron til den tredje filmen — Harry Potter and The Prisoner of Azkaban, begynte det å svinge seg til. Mike Newell fulgte det hele eminent opp med Harry Potter and The Goblet of Fire, der Harry bl. a. fikk sitt andre møte med Lord Voldemort. Den mindre kjente David Yates har så tatt over pinnen til denne femte fortellingen. Det er ingen lett oppgave, fordi bokens lesere vil vite at dette er en historie som samler opp en masse tråder, sorterer dem og trekker opp linjen videre for den dramatiske sjette boken. Men, Yates viser at han har hjerte for historien han også.
En slik historie vil i stor grad avhenge av gode skuespillerprestasjoner, og dette kommer jeg tilbake til. Dette er først og fremst et drama, der ikke minst Harry selv er i ferd med å forstå sin egen rolle og hvor han står plassert i kampen mellom de gode og de onde krefter. Og de onde kreftene har også invadert Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Det er en tung følelse av regler og forbud som ligger som et mørkt teppe over det hele, og dette er flott ivaretatt i filmen.

Yates starter det hele med en flott scene der Harry må redde sin ekle fetter Dudley fra to dementorer ved hjelp av trolldom. Det hele er svært god regissert og filmet, og leder på en fin måte opp til rettssaken (man kan ikke bruke trolldom utenfor skolen, må vite) hvor Harry må kjempe for sin uskyld. Rettssaken er et spill for galleriet, der den egentlige hensikten er å lamme de gode kreftene ved skolen representert ved rektor Dumbledore. Rettssaken introduserer oss også for en ny karakter i dette universet, nemlig Dolores Umbridge (Imelda Staunton). Som ministerens høyre hånd blir hun rett etterpå utplassert på skolen som årets nye Defence against the Dark Arts-lærer. Staunton er glimrende som den dypt forstyrrede og tvers i gjennom onde Umbridge, som med sitt tilsynelatende uskyldige og tilforlatelige vesen er en av de mest sammensatte karakterene i dette universet til nå.
Historien spinner videre i stor grad rundt det interne opprøret som elevene i det stille starter. Mens vaktmester Filch er travelt okkupert med å henge opp forbudsdekreter utstedt av Umbridge, stiftes foreningen Dumbledore’s Army. Elevene, under ledelse av en først motvillig Harry, må trene i det skjulte på praktisk magi fordi all undervisning nå er teoretisert og øvelser forbudt. I denne sekvensen av filmen syns jeg faktisk å ane en skuespillerfremtid (!) for Daniel Radcliffe. Dette er noe tøys å si, selvsagt. Han får nok uansett mange nok rolletilbud etter at denne serien er over, men måten han fremstiller Harry på her er glimrende. Han trenger virkelig dypt inn i karakteren i dennes brytningstid. På den ene siden er det den unge gutten, med forelskelsen i Cho Chang (Katie Leung) som sentralt element. På den andre siden er det som de gode kreftenes eneste håp, trollmannen Harry Potter. Jeg syns også de to andre kjernemedlemmene i historien, Hermione og Ronnie gis gode tolkninger av hhv Emma Watson og Rupert Grint.
Filmen får pluss av meg for å ta med seg så mange gode karakterskuespillere. Dette tjener selvsagt filmen på, da disse aldri gjør dårlige prestasjoner. Spesielle favoritter er Gary Oldman som Sirius Black og Alan Rickman som Severus Snape. Dumbledorekarakteren fikk en liten knekk da Richard Harris døde og ble erstattet av Michael Gambon, men de andre kompenserer for dette. Selv om filmen har sine svake sider, så bærer skuespillerprestasjonene den over disse, og sammen med med små morsomme scener gjøres filmen til en fullt ut severdig opplevelse.