Black Snake Moan (2006)

Craig Brewer overbeviser med sin “vanskelige” andrefilm. Mens debuten Hustle and Flow tok for seg håpefulle, hip-hop’ende horer og halliker i Memphis, dreier Black Snake Moan seg rundt en brun, brunstig, bluesa og mer landlig utgave av samme område. Denne andrefilmen er også midtpunktet i en planlagt “trilogi” der sørstatene og tre forskjellige musikkgenre står sentralt. Likevel er verken Black Snake Moan et hvileskjær eller oppbygging mot noe annet. Fellestrekkene i de to første filmene er tydelige både tematisk, med hensyn til karakterene og i form, men det er også tydelig at hver enkelt film står stødig på egne ben. Ikke minst fordi Craig Brewer vet å lage en nedtonet melodramatisk historie som får enkelte klisjéer til å virke overraskende friske.

Black Snake Moan har et mindre karaktergalleri enn Hustle and Flow, og det taper den nok litt på. Selv om idéen rundt den nyforlatte, grønnsaksdyrkende og blues-spillende Lazarus, og den utagerende, nymfomane og opportunistiske Rae er god nok, blir kanskje de to personene litt fort utslitt. De blir fort gammelt nytt i mine øyne, og ikke like interessante som Terrence Howards fantastiske tolkning av D-Jay i Hustle and Flow. Christina Ricci og Samuel L. Jackson gjør begge veldig gode roller, men klarer ikke helt å vekke den nødvendige empatien. Musikken er som forventet fantastisk. Samuel L. Jackson viser seg faktisk som en habil bluesartist, og Craig Brewer virker fast bestemt på å la sine skuespillere bli musikere gjennom denne serien. Jacksons karakter, Lazarus, er både filmens knutepunkt, men også katalysatoren som renser både sin egen og Raes historie og voksende selvinnsikt. Det er nok ikke tilfeldig at karakteren har fått navnet Lazarus. Gjennom filmens gang leger de og lærer av hverandre. Løsningen for dem begge blir ikke å kvitte seg med sine problemer, men å forsøke å leve med dem. Black Snake Moan kunne fint blitt en historie om moral og fordømmelse, men på samme måte som Hustle and Flow behandler de prostituerte, hallikvirksomhet, rase og narkotika, er dette bare filmens miljø og overflate. Egentlig er Brewers ønske å skape gode historier om ensomme og fortapte mennesker som finner liv, håp og glede gjennom musikk og hverandre. Slikt er selvsagt rørende.

Det kan kanskje høres relativt vanvittig ut å lage en film der en nymfomani og blues er hovedingrendiensene, men med Craig Brewers ryddige regi og Riccis ikke overdrevne rolletolkning blir dette fort lite merkelig eller påfallende. Både regi og foto er så ordinære i stil, eller dvs. her er det lite fiksfakseri, uanseelige triks og et så rent filmspråk at det hele blir mer realistisk enn det kunne ha blitt. Akkurat som Hustle and Flow virker filmen til tider inspirert av en skitten og naturalistisk filmretning. Som om Mike Leigh hadde laget film sammen med Spike Lee (jepp…).

På et punkt svikter filmen likevel en del for min del. Antagelig for å gi Christina Riccis karakter en større dybde og sympati har man sett seg nødt til å forsyne henne med en mor og tragisk bakgrunnshistorie. Dette blir å smøre litt tykt på, og skader i mine øyne både karakteren og historien mer enn den gagner. Rent bortsett fra enkelte slike skjønnhetsfeil er dette både en musikalsk, skuespillerdreven og svært så flott film. Craig Brewer befester sin posisjon som en dyktig regissør, som kan ta sjanser innenfor godt opptråkkede stier, og jeg forventer å se flere gode filmer fra han i fremtiden. Neste gang er det visstnok country-musikk det skal handle om, og det kan jo bli spennende for oss som liker slikt.