Ocean’s Thirteen (2007)

2007 er altså året for treere. Spider-Man 3, Pirates of the Caribbean: At World’s End, Shrek 3 og Ocean’s Thirteen. Rush Hour 3 er vel også rundt hjørnet. Når filmer får sin andre oppfølger er det gjerne storproduksjoner det er snakk om, og det må man i høyeste grad si at Ocean’s 13 er. Den uavhengige filmskaperen Steven Soderbergh fortjener respekt for sin allsidige filmproduksjon, fra lavbudsjetts undervurderte filmer som Bubble eller The Limey til megaproduksjoner som denne trilogien eller for den del Erin Brockovich. Hadde det ikke vært for det litt tilfeldige møtet med George Clooney i 1997 ville muligens karrieren sett annerledes ut? Spekulasjoner, men nevnte George er i hvertfall med her som Danny Ocean for tredje gang.
Den første filmen i serien er vel egentlig OK nok. Stjernelaget som ble mønstret var vel noe av drøyeste noen gang. I tillegg klarte Soderbergh faktisk å lage en film som overgikk originalen på mange punkter. Adskillig mindre vellykket var oppfølgeren, der man beveget seg ut på litt mer ukjent (hav) på flere måter, med handlingen lagt til Europa. Ingen tvil om at skuespillerne trivdes sammen fortsatt, men kosen var mest intern og dessverre ikke til glede for publikum. Et trist mellomspill. Ryktene om at den nyeste filmen går litt mer tilbake til røttene fikk meg nyllig til å oppsøke kinosetet. Og handlingen er igjen lagt til Las Vegas. Heldigvis? Jeg vet ikke, fordi denne filmen er fullstendig uten nerve og må være en av de desidert kjedeligste heist-filmene gjennom tidene. Melodramatikken i f. eks. Rififi fremstår som neglebitende intens i forhold til denne. I tillegg prøver filmen å være så overdrevent cool at kinovaktene bare burde slippe inn menn i Versace-dresser og med gråstenkt hår. Kvinner kan heller ikke finne glede av denne usensuelle filmen, de mannlige hovedrolleinnehaverne er så anonyme og kjønnsløse at David Paymers karakter lett blir den mest interessante personen. Jeg ankom to minutter ut i filmen, og tar forbehold for at jeg gikk glipp av et helt essensielt og bærende element i handlingen. Jeg betviler det imidlertid sterkt.

Plotet går i hovedsak ut på at Reuben Tishkoff (Elliott Gould) blir snytt for en partnerandel i Willy Banks (Al Pacino) nye hotellprosjekt. Dette tar nær knekken på ham, og Danny Ocean og de resterende kumpanene hans bestemmer seg for å hevne dette. For å få til dette må gjengen faktisk alliere seg med sin tidligere fiende Terry Benedict (Andy Garcia). Når dette er på plass begynner en intrikat og uoversiktlig planlegging, som involverer alt fra utplassering av en jordskjelvmaskin til sabotering av en hotellanmelders opphold. Innimellom løpes det i ganger, når man ikke tar en komplett uforståelig avstikker til Mexico der det er et arbeideropprør på en terningfabrikk. Revenge is a funny thing er filmens tagline, men det er det jo så langt fra. Alle vet jo at hevn er en rett som helst bør serveres kald, men dette er bare filmatisk kaldt.
Teknisk får jeg en sterk Casino-følelse. Dette har nok utelukkende noe med de rene omgivelsene å gjøre, Casino er jo vanvittig mye bedre. En annen ting er fargebruken og noe annet udefinerbart som får meg til å bli usikker på tidsfastsettelsen for filmen. En scene er gul, en annen grønn og en tredje blå. I filmen foregår det en screening av en Oprah Winfrey-episode på TV som etter sigende skal være fra 1986. Men det er få andre holdepunkter å henge dette på, innimellom virker kulissene betydelig eldre. Dette inntrykket styrkes av klipping og kameraføring, som innimellom nesten kan minne om Don Siegels byfilmer fra 70-tallet. Samtidig er det høyteknologi som bare kan være fra våre dager. Det som irriterer meg med filmteknikken er ganske høy og hyppig bruk av delte bildeflater og parallelle handlingselementer. Spesielt har jeg vanskelig for å se poenget når ett og samme bilde er delt i tre deler. Irritasjonsspiralen vokste i meg — jeg skjønner heller ikke helt dette med navngivningen på oppfølgerne. Det er greit nok at de var 11 i originalen, men er de 13 nå? Det gjøres det i så fall ikke noe nummer (!) ut av. Det hadde vel strengt tatt vært bedre med andre uavhengige titler. Jeg har en sterk følelse av at dette må være den dårligste treeren i år, og jeg ber intenst om at Soderbergh bruker sitt kreative talent på å finne tilbake til mer spennende ting enn dette i fremtiden.