Om menn og meksikansk wrestling: School for Scoundrels og Nacho Libre

En liten samlepost denne gang om en positiv og en negativ overraskelse.

Todd Phillips følger opp den absolutt godkjente nyinnspillingen av Starsky & Hutch med en faktisk enda bedre film. Der førstnevnte lider litt av noen innslag av til tider slapp komikk, er School of Scoundrels blitt en smartere film, samtidig som han beholder den sympatiske naiviteten som preger S&H. Nok en gang finner vi to skuespillere som videreutvikler deres lett gjenkjennelige rollefigurer. Jon Heder er fortsatt en dork (det finnes ikke et bra ord for det på norsk), selv om han er smart nok til å dempe hysterien til Napoleon Dynamite. Han er usikker på seg selv, men blir aldri latterliggjort. Han er den klare helten, han vi så gjerne ser at det lykkes for. På den andre siden har vi Billy Bob Thornton
som fortsetter som usympatisk bølle, men denne gangen er han mer sofistikert og ikke fullt så alkoholisert. Historien er enkel. Heder spiller en parkeringsvakt som får det meste i livet mot seg. Stadige konfrontasjoner på jobb avløses av pinlige møter med jenta i blokka han tydelig vil ha. I tillegg nektes han og være “Big Brother”, av ungene selv. En kamerat setter han i kontakt med en hemmelig skole som lærer tapere å bli menn, eller løver i dette tilfellet. Læreren er selvfølgelig Bob Thornton som lirer av seg en replikk bedre enn den andre. Klassen er en gjeng med tapere som “can’t help yourself, because your self sucks!” Nå skal de lære å ta det de vil ha, fordi de vil ha det. Deres første oppdrag ender i en rekke fantastiske situasjoner når de på kommando skal skape en konflikt. Første halvdel av filmen konsentrerer seg derfor om skolen og Heders kamp for å bli løve. Han viser seg snart å være den beste i kullet og det går ikke ustraffet hen. Nå har han fått læreren som sin verste fiende. Dette gir utslag blant annet i en tenniskamp av de sjeldne. Tennis er klassisk moro som sjelden slår feil. Det er noe med harde og raske baller. Her vet også Phillips å begrense seg og ikke la det hele skli helt ut. Det hele er akkurat passe langt og passe slemt. Dessuten er timingen perfekt.

School for Scoundrels er ikke uten svakheter. Sympatien er filmens store styrke, samt at den naive og til tider tørrvittige humoren sitter som et skudd. Filmen klarer allikevel ikke å holde seg for god til et par feilsteg her og der. Før det første har den problemer med å holde på intensiteten og å balansere den romantiske delen med den komiske. Etterhvert som konkurransen til de to involverer den store kjærlighetsinteressen blir det på et tidspunkt litt vel søtt. Heldigvis er ikke dette noe som ødelegger helheten siden filmen tar seg fint igjen mot slutten, men den faller bittelitt underveis. Dessuten føles hele historien med Ben Stiller litt påklistret og mest et påskudd til absolutt og ha ham med. Nå har rollefiguren hans selvsagt en funksjon, men det hele henger litt i lufta. Rett og slett litt unødvendig. Birollene er såpass gode uten at Stiller behøver å “redde” noe. Kan trekke frem særlig Sarah Silverman. Få kan være så ufordragelig som henne. Dessuten gjentar Todd Louiso nærmest rollen sin fra High Fidelity, som jo er hyggelig. En annen ting er det finnes et par billige komiske poenger her. Noen ganger preges komikken av litt (s)tøvete slapstick som ikke helt sitter, men det hører vel komedien til. Alt i alt finfint.

Hva skjedde her? Jack Black spiller en meksikansk prest som wrestler i det skjult for å skaffe penger til de foreldreløse barna. Hvordan kunne det gå galt? For det har det gjort. Nok en gang latterliggjør man en god idè, fordi man ikke klarer å følge opp og fordi man ikke klarer å bestemme seg. Nacho Libre er litt for smart for å bli fjollete og litt for fjollete for å bli smart. Derfor faller den mellom to esler med sin prompehumor og religiøse dilemmaer. Det beste først: Jack Black er morsom. Aller morsomst er han når han toner det hele ned. Her tjener han på en herlig spansk aksent og at han for det aller meste får (skue)spille når han må kjempe mellom sin religiøse tro og muligheten til å bli en luchador. Samtalene han har med nonnen med det fagre navnet Encarnación er til tider genialt morsomme. Dialogen er i det hele tatt det som fungerer og filmen hadde absolutt tjent på å utforske temaet mer i dybden, samtidig som det kunne beholdt mye av komikken. I stedet tyr den til fjasete fysisk komedie som ikke fungerer i wrestlingscenene en gang. Det blir liksom aldri gøy, jeg går fort lei. Den tynne krabaten som hjelper Nacho på vei mot toppen blir bare et merkelig innslag og blir aldri noe mer enn et småirriterende moment. En absurd meksikansk Jar-Jar.

Ekteparet Hess’ forrige film, Napoleon Dynamite, fungerte bedre fordi den bestemte seg for å være menneskelig fjollete. Den lot seg ikke hengi til den barnlige komikken, men skapte sympatiske, men akk så stakkarslige, øyeblikk. Nacho er en sympatisk karakter, men han utforskes ikke nok. Han drukner i billige poenger og poengløse wrestlingsekvenser. Målet forsvinner på veien, til slutt bryr jeg meg ikke. Jeg brydde meg om Napoleon, jeg gråt en skvett underveis; av tristhet når han ble mobbet, av glede når han danset. Scenene var morsommere og understreket historien på en bedre måte enn i Nacho Libre. Hva var poenget med hele den øgleegg-scena med en unødvendig Peter Stormare? Kun for å se Jack Black drikke egg? Blacks produksjonspartner Mike White har hatt en penn med i manuset. Ikke vet jeg om det er han som har ødelagt det, men jeg foreslår at ekteparet Hess jobber på egenhånd neste gang. Fysisk komedie kan være morsomt, men jeg ler ikke av ukontrollert promping lenger.