The Prisoner of Shark Island (1936)

The Prisoner of Shark Island

The Prisoner of Shark Island er en “glemt klassiker”. Den hadde 70-årsjubileum i fjor (skammelig nok uten at det ble feiret med jubileumsutgave på DVD!). Den omhandler virkelige hendelser som skjedde for mer enn 140 år siden. Likevel er den mer aktuell i dag enn den noensinne har vært tidligere, selv da den kom ut i 1936. Dessuten er det en perle av en film, som fortjener langt større status enn den virker å ha.

Filmens handling kan oppsummeres på to måter:

Den ytre handlingen: 14. april 1865, John Wilkes Booth skyter Abraham Lincoln (passende nok i Ford’s Theather), og under flukten brekker han benet, men han kommer seg unna. Sent på kvelden oppsøker han Dr. Samuel Mudd, en landsbylege i Maryland, som setter bruddet og spjelker benet, før Booth haster videre. Mudd vet ikke hvem Booth er, eller at presidenten er skutt og drept. Da det kommer fram at Mudd hjalp Booth under flukten, blir Mudd stilt for krigsrett, anklaget for å være medskyldig i konspirasjonen og drapet på Lincoln. I en farse av en rettsak, hvor juryen på forhånd er instruert til å finne ham skyldig, dømmes Mudd til livsvarig fengsel ved det fryktede Fort Jefferson, som ligger på Dry Tortugas i øyriket Florida Keys.

Den indre handlingen: En nasjonal tragedie rammer USA, og nasjonen kastes ut i krise. Folket krever at noen stilles til ansvar, og rettsstaten kollapser idet styresmaktene kaster individets rettssikkerhet og grunnlovsfestede rettigheter som “uskyldig til det motsatte er bevist” ut av vinduet. Med landet i unntakstilstand utføres det en heksejakt, hvor nær alle som noensinne har sett Booth er potensielt skyldig i presidentens mord.

The Prisoner of Shark Island

Synes du det hørtes kjent ut? Det spørs om en film som The Prisoner of Shark Island kunne vært laget i dag. Det er nesten litt skummelt hvor aktuell den er, og hvordan den på flengende vis refser det nasjonale hysteriet som får råde i kjølvannet av en stor nasjonal tragedie. At den er basert på en sann historie gjør den vel verken mindre skremmende eller mindre dagaktuell.

Men uavhengig av tolkninger og paralleller til verdenssamfunnet post-9/11, så er The Prisoner of Shark Island en nydelig film, som fortjener langt større klassikerstatus enn dét den innehar. Ikke bare er den nydelig utført, med John Fords fjellstødige regi og nydelig komposisjoner. Den makter å være både sosialpolitisk drama, rettsalsdrama, fengselsfilm, og millitærfilm – ispedd både romantikk, en dæsj komedie, og en hel del neglebitende spenning.

The Prisoner of Shark Island

Som John Ford-film har den, som alltid, den sedvanlige autensiteten som gir den en aura av dokumentar, samtidig som hver eneste scene er så nydelig komponert at man ikke kan kalle det annet enn kunst. Og selv om den ikke er en western, finner man et par skuespillere fra “The John Ford Stock Company”, deriblant storebror Francis Ford som en korporal tidlig i filmen, og John Carradine er en glitrende ondsinnet antagonist, som sadistisk fangevokter ved fengselet – muligens filmens beste rolle.

Ford-kjennere vil også glede seg over at Harry Carey, stjernen i utallige Ford-westerns mellom 1917–1921, dukker opp i rollen som kommandanten ved Fort Jefferson. Ford og Carey, som var så gode venner når de lagde stumwesterns at de praktisk talt bodde sammen, hadde “vokst fra hverandre” tidlig på 20-tallet, og The Prisoner of Shark Island var den siste Ford-filmen Carey spilte i. Careys sønn, Harry Carey Jr. ble senere en del av “The John Ford Stock Company”, og spilte i flere av Fords fineste westerns på 40- og 50-tallet, bl.a. 3 Godfathers, Wagon Master og The Searchers.

The Prisoner of Shark Island er ikke feilfri. Jeg irriterte meg litt over Claude Gillingwaters overspilling, i rollen som Mudds svigerfar. Og den tidvis svært så melodramatiske romantikken kunne fint vært tonet ned, spesielt på slutten. Men dette er kun småplukk og flisespikking; for The Prisoner of Shark Island er en svært vellaget, spennende og engasjerende film – enten man velger å se paralleller til dagens USA, eller lar det være.