The Fountain (2006)

Darren Aronofsky er en modig mann. The Fountain kan neppe ha vært et sjakktrekk for karrieren. Filmen fikk også blandet mottagelse da den ble vist på festivaler i høst. Alt fra buing og klapping skal ha blitt observert blant kritikere og festivalpublikum. Filmen blir bl.a. beskrevet som “vanskelig”, lite involverende og “som om 2001: en romodyssé var laget som en instruksjonsvideo for yoga-interesserte” (antagelig er dette nedsettende ment). Jeg synes den er alt annet enn det.

The Fountain er den eneste såkalte “episke” filmen jeg har sett som klarer å holde seg under 100 minutter. Bare det er et mesterstykke, men så er det også slik at The Fountain i grunn egentlig ikke er en episk film. Tilsynelatende foregår filmens handling gjennom 1000 år, fra 1500-tallets Spania og mayarikets jungler, via vår tid og til et fantastisk og absurd utseende 26. århundre. Vi snakker tre parallelle historier, separert i tid, men ikke i tema. Det handler om døden, og ikke minst om udødelig kjærlighet. På 1500-tallet møter vi den spanske conquistadoren Tomas som på oppdrag fra den spanske dronningen reiser til “Ny-Spania” for å finne Livets Tre som beskrevet i Bibelen. Han elsker sin dronning og vil få regjere sammen med henne om han vender tilbake. Om han mislykkes vil Spania gå under. I vår tid møter vi forskeren Tom som i fortvilelse over sin kones kreftsykdom trosser det meste for å finne en kur. Konen, Izzi, har mer eller mindre innfunnet seg med det som skal skje og er mer interessert i tilbringe sine siste dager med Tom. Han er derimot besatt av “finne en kur for døden”. I fremtiden svever en mann rundt i universet i en gjennomsiktig boble. Midt i boblen vokser et tre som gir ham evig liv. Boblen sklir gjennom verdensrommet på vei mot en lysende stjernetåke. En stemme snakker til ham: “Gjør den ferdig!”. Hugh Jackman spiller de tre mannlige hovedrollene her, og Rachel Weisz de kvinnelige.

Forvirret? Alt henger sammen, og filmen virker nesten tilfredsstillende opplysende når man tenker etter. Flere tolkningsmuligheter er det selvfølgelig her, men jeg tror jeg skal konsentrere meg om den som virker mest opplagt for min egen del. The Fountains tre historier bør ikke betraktes bokstavelig, ei heller som korrekte gjengivelser av hva som virkelig skjer. Det eneste holdepunktet og mest håndgripelige av historiene er den som foregår i vår egen tid. Det er også denne filmen bruker mest tid på, og også den historielinjen som kan forklare de to andre. Mens Tom leter etter kuren som kan redde Izzi, skriver hun en bok. En bok om en spansk conquistador på oppdrag for sin dronning. Dette er den historien vi ser fra 1500-tallet, men det er også Izzis versjon av Toms håpløse søken. Hennes tolkning og narrasjon over mannen hun alt for sjelden ser. Før hun dør (ja, jeg kan røpe såpass), ber hun Tom fullføre “The Fountain”, som hun kaller den uferdige boken. Fremtidsversjonen vi ser kan muligens være ekte, da Tom faktisk finner en “kur mot døden” ved hjelp av genmaterialet i et gammelt tre fra mayariket. Kanskje det hele er Toms hallusinasjoner enten i sorg eller ved inntak av sin egen medisin? Jeg tror også det like godt kan sees som en metafor for Toms samvittighet. Hans tanker og sinnstilstand i en boble om du vil. Tanker og følelser som ikke vil slippe, kontaminert sammen med den redningen som akkurat kom litt for sent. Andre vil helt sikkert se helt forskjellige ting i denne filmen, og det er noe av dens styrke, men også dens store problem i forhold til en del kritikere og massene.

Man kan selvsagt ikke lage en slik metaforisk film om døden, og livet for den saks skyld, uten noe å feste betydninger på. Religiøse symboler er velegnet til den slags og i The Fountain er det en god miks av maya, buddhisme, zen, kabbala og mer som til sammen gir en ikke helt komfortabel følelse av new-age. Geometriske former blir også gjennomgående benyttet og i mayakulturen var triangelet viktig, i vår tid er det meste rektangulært, mens fremtidens former er sirkulært. Fargebruken varierer også mellom de tre periodene og gjør The Fountain til svært så mettet film. Likevel tar dette sjelden interessen vekk fra Aronofskys mesterlige regi, herlige kulisser og merkelig intense film. Intensiteten skyldes ikke skuespillerene, og om jeg skal plukke på noe i filmen må det bli at karakterene føles litt for flate, nesten uinteressante i forhold til den store idéen som ligger i bakgrunnen. Noen dødpunkter finnes derfor, og et litt langdrygt midtparti og en del gjentagende scener kunne vært trimmet.

Aronofsky omgir seg med folk han er komfortabel med og både den veldig gode musikken, visuelle effekter, fotografi, og klipp blir levert av folk som har jobbet på hans to foregående filmer. Aronofsky er fortsatt en av de “unge” og fryktelig interessante regissørene som får lov til å jobbe profesjonelt med film i USA, og han har foreløpig en kort karriere å se tilbake på. The Fountain er en flott, vakker og dyp film og jeg håper den vil gi Aronofsky en sjanse til å lage flere spesielle filmer.