Smokin’ Aces (2007)

Buddy Israel, en Las Vegas entertainer med sterke bånd til mafiaen har fått en millionkontrakt på sitt hode. Hvem står bak? Jo mafiasjefen selv, Primo Sparazza. Årsaken er selvsagt at Israel (Jeremy Piven) har gått med på å vitne mot Sparazza, noe som betyr at den siste store mafiafamilien kan brytes ned av FBI. Et lite problem er, at i det samme som FBI fanger opp samtalen hvor ordren gis, blir kontrakten også kjent for alskens svineri av leiemordere og fandens oldemødre (Note to self: Finn ut hvordan FBI gjør så gode opptak av telefonsamtaler). Israel er plassert på et ikke akkurat diskret hotell oppe i Lake Tahoe, og dette renner selvsagt fullt av alle involverte samtidig. Her finner vi lekre semiseksuelle Alicia Keys (jo, faktisk) sammen med sin sidekick. Disse to virker ikke spesielt onde, men veldig vrange. Vrang er også fine Tommy Flanagan (Cicero i Gladiator) som shapeshifteren Lazlo Soot. Og ikke minst, nazibrødrene Tremor som det er en gåte at fortsatt er på frifot. På motsatt side befinner FBI-agentene Ray Liotta og Ryan Reynolds seg, sammen med sin sjef Andy Garcia. Sistnevnte har med sin blotte tilstedeværelse en egen evne til å dempe min entusiasme for filmer, men her har han ikke en særlig fremtredende rolle heldigvis. Ryan Reynolds derimot, etter at jeg mentalt fikk kvittet meg med Pizzagjengen-bildet, klarte seg godt i min bok.

Etterhvert som det ene kjente ansiktet etter det andre dukker opp på skjermen tenker man kanskje, hey - så dette er The Man of the Hour. Men, etter ca en halvtime med introduksjoner og oppbygging skjønner man for alvor at dette faktisk kan bli ganske OK når antatte hovedkarakterer forsvinner ut av filmen med flere smell enn fra norske klasebomber i Afghanistan. Det hele hadde vært for enkelt hvis det bare var snakk om en tyster som skal beskyttes av politiet, den filmen er lagd drøssevis av ganger før og heter Bullitt. Men, det ser lenge slik ut, faktisk nesten helt til sluttscenen.

Stort sett har filmen et greit nok driv hele veien. Det bygges ikke altfor sakte opp mot et gigantisk klimaks. I en scene mot slutten er det mer blod enn handling. En spesielt lekker sekvens er når en av gutta setter seg på en motorsag. Hva slags sikkerhetsforhold er det amerikanske tømmerhuggere jobber under egentlig? Er det sånn dødmannsknappen var tenkt å fungere, skal tro. Et annet fint oppgjør foregår i en heis. Ikke lett å finne dekning der. Med så mye våpen at et middels Gangland-oppgjør fortoner seg som en litt urolig barnehage, står hotellet foran seriøse oppussingskostnader i løpet av kort tid.
Noen løse tråder er det likevel. En av protagonistene ramler inn i et nærliggende bolighus som er okkupert av en psykopatisk Karate Kid og hans forstyrrede bestemor. Denne scenen, som varer en stund, er helt uten betydning for filmen som sådan. En av verstingene som blir fraktet ut av slagmarken på båre later også til å ha noe i ermet, men dukker ikke opp igjen. Vel, vår oppmerksomhet rettes ganske snart mot noe annet, manusforfatter og regissør Joe Carnahan har også noe i ermet.

Dette er litt Goodfellas møter Running Scared i Robert Rodriguez-land. Selvsagt er det en utrolig syltynn sak dette her, og Goodfellas-sammenligningen kan nok ha vært pga Ray Liotta. Joe Carnahan, som lagde fine Narc, viser likevel at han har grepet på actionfilm. Det er kanskje ingen tidløs klassiker. Det er kanskje ikke engang Peppes filmdeal, men til en Grandis og en pappkartong bryr ikke jeg meg så lenge bryteren står på 11 i store deler av filmen. Og - jeg liker twist endings.