Dreamgirls

Jeg liker musikaler. Jeg liker det absurde i at man plutselig bryter ut i sang, uttrykker det man har på hjertet ved å synge det ut. Helt plutselig. Men, for det er et men, hva hvis sangnumrene faktisk er det som er dårlig med en musikal? Det som trekker ned intensiteten, det som gjør at man sitter og håper at dette sangnummeret er det siste. At det rett og slett er litt flaut. For det største problemet med Dreamgirls er faktisk musikalinnslagene. Filmen består i hovedsak av tre ting, musikalinnslag, konsertinnslag og vanlig drama. Selve historien i filmen er spennende. Dette er altså i bunn og grunn historien om The Supremes og hvordan Diana Ross, med god hjelp av Motown-sjef Berry Gordy, Jr., presset Florence Ballard vekk som frontkvinne i The Supremes. Navn er byttet ut, men det er ingen tvil om at det er dette det handler om. Filmen har også en politisk side, og viser hvordan Gordy og Motown virkelig banet vei for den afroamerikanske musikken på 60-tallet. Bismaken var bare at man hele tiden prøvde å kapre det hvite publikum, og måtte derfor gjøre kompromisser som var vanskelig å svelge på denne tiden. Nå fremstår ikke Motown som noen frelser på noen som helst måte i denne filmen, noe som også har blitt kritisert. Det var sterke mistanker om at Motownsjefen hadde lånt penger av mafiaen. Dette ble aldri bevist. Samtidig skal man absolutt ikke underminere den utrolige innvirkningen plateselskapet har hatt selvfølgelig har hatt, selvfølgelig.

Filmen begynner fantastisk bra. Det utrolige talentshowet setter en veldig fin tone, og viser glede både på scenen og i filmspråket. Jeg fikk frysninger på ryggen med en gang. Det fortsetter i den ånden, flotte skuespillere, kjappe replikker og en herlig Jennifer Hudson som Effie White (altså den fiktive Florence Ballard). Foreløpig er det godt drama og fantastisk musikk, men så plutselig skjer det noe. Et stykke ut i filmen begynner de å synge. Altså som en del av historien. Da hadde jeg glemt at dette faktisk var en musikal, og det første nummeret er en utrolig pinlig sak om familier og trær eller noe. Plutselig brytes hele intensiteten ned, og jeg mister det litt rett og slett. Etter dette dukker det opp et annet sangnummer som absolutt viser Hudsons brilljante stemme, men selve nummeret er altfor, altfor langt. Heldigvis varer ikke dette hele filmen, og de to første, rene musikalinnslagene er de treigeste. Problemet er bare at man hele tiden sitter og håper på at de ikke skal synge. Mer konsert, mindre musikal. Dramaet tar seg opp mot slutten, og endelig er det noen som har skjønt at Eddie Murphy er mer enn Dr. Doolittle. Han er helt fantastisk, men forsvinner litt for fort dessverre. Jennifer Hudson fortjente virkelig Oscar, og hun er en mer interessant karakter enn Beyoncès versjon av Diana Ross, selv om hun absolutt gjør en hederlig innsats og synger som en gudinne. Pen er hun og. Ellers er smått med veldig interessante rollefigurer, rett og slett.

Altså, en musikal hvor selve musikalinnslagene trekker ned intensiteten i en allerede frisk og viktig historie. Synd, fordi denne filmen kunne endt opp med å bli helt fantastisk hvis man hadde hatt et klarere fokus, brukt mer tid på selve historien uten å bryte opp med innslag som bare er flaue og ikke bidrar med noe egentlig. Selv om den er basert på en Broadway-musikal, kunne man fint konsentrert seg på konsertinnslagene og dramaet og latt musikaldelen vike. Da hadde vi fått servert et musikalsk fyrverkeri, samt en meget god film. I stedet ender den opp et sted midt imellom.