Battle of Wits (2006)

Bare så det er unnagjort i disse auteurtider, på denne filmen står Jacob Cheung bak både manus, regi og produksjon. Bak kamera har han imidlertid fått med seg den erfarne Yoshitaka Sakamoto. Cheung som er kjent for sine samtidsfilmer som The Kid (Leslie Cheung), har med dette lagd sitt første periodedrama. De storslåtte, realistiske slagscenene vil utvilsomt glede fans av genren. Det samme vil trolig det tankevekkende budskapet kunne gjøre. Filmen er for øvrig basert på en japansk manga ved navn Bokko. Historien er satt til borgerkrigsperioden, tre til fem hundre år før vår tidsregning. Kina besto av syv større nasjoner som mer eller mindre lå i krig med hverandre, og det skulle gå enda mange år før disse ble samlet. Dette har vært et populært bakteppe for flere andre filmer tidligere, så som Hero [IMDb]. Og det er selvsagt både likheter og ulikheter mellom disse filmene. Andy Lau portretterer i Battle of Wits en Hero. Ikke en helt med utsøkte kampsportkunnskaper, slik man gjerne finner i denne type filmer, men en mann som vinner harde slag ved hjelp av intelligens og kløkt. Da den lille byen Liang blir liggende i veien for den store Zhao-nasjonens krigsferd mot nabonasjonen, er Liangs eneste håp å få hjelp fra Mozu-klanen. Mozuene er kjent for sin dyktighet i forsvar, og det er nettopp hva Liang behøver. Overrraskende nok dukker det kun opp én mann, Ge Li (Lau).

Ge Li får snart folkets tillit. Snart har han overbevist den lokale kongen om å overlate ansvaret for hæren til seg, og etter hvert har han både prinsen og de fleste innbyggerne på sin side. De første angrepene fra Zhaoene slås tilbake og det hele ser lyst ut. Men, kongens rådgiver vil det annerledes. Han aner at kongens popularitet er fallende til fordel for Ge Li og at dette vil lede til opprør. Kongen beordrer dermed Ge Li ut av byen og prøver å drepe ham. Det hele får katastrofale konsekvenser for Liang.

Personlig må jeg si meg vel så fornøyd med denne som med nevnte Hero. Ge Lis budskap er hele tiden universell kjærlighet og fred. I en scene blir han beordret opp til kongen for å motta heder for sin strategiske innsats til seier. Han fnyser av dette mens han skuer utover likhaugene. Dette er i grunnen vendepunktet til hans disfavør, da kongen og hans rådgivere slett ikke kan sies å ha det samme filantropiske livssyn. Historien er ellers nokså kynisk og skånselløs i sine skildringer fremfor å henfalle til det overdrevent melodramatiske man kanskje hadde forventet. Historien er lett å følge og er engasjerende. Det filmatiske er det selvsagt ingenting å kritisere for. Jo, jeg er fornøyd med denne.