Parfymen: Historien om en morder (2006)

Jean-Baptiste Grenouille heter hovedpersonen i Patrick Süskinds roman Parfymen. Han ble født i Paris i det 18. århundre, og hans mor som var fiskehandler prøvde å skylle det nyfødte spebarnet ubemerket ut med fiskesloen. Jean-Baptiste ville det annerledes, og hans skrik førte til at moren ble hengt. Han vokste derfor opp på et barnehjem inntil han som 13-åring ble solgt til en garver.
Süskind påtok seg nesten en umulig oppgave da han i 1985 skrev en bok om lukt. Det kunne rett og slett ha gått lukt til helvete. Av de fem sanseinntrykkene er det nok definitivt den som er vanskeligst å beskrive. Når boken likevel ble en stor suksess, så skyldes det i stor grad at litteratur åpner for at den enkelte leser kan ta fantasien til hjelp i tolkningen. At historien er frastøtende fascinerende hjelper selvsagt også. Jeg leste boken da den kom ut, men fortsatt sitter det igjen en ubehagelig følelse. Den traff de rette (eller de gale) strengene hos meg, men jeg er likevel nokså sikker på at mine inntrykk var høyst individuelle.
Når boken ikke er filmet før nå, vil jeg tro at det bl. a. skyldes at den har vært oppfattet som ufilmbar. På lerretet blir det en enda større utfordring å skulle skildre lukt uten å ty til hjelpemidler som skrapelodd med diverse odører, for hvem er det egentlig blant kinopublikummet som evner å fatte stanken i et garveri? Eller på et øyeblikk ane angen fra en solvarm blomstereng?

Tom Tykwer har vel egentlig skjønt at det er umulig. Riktignok fores vi med en del groteske bilder av råtnende dyr, oppkast og fiskeslo i korte mekaniske klipp. Vi skal forstå at dette stinker. Også det stikk motsatte er tilfelle. Flere seanser med parfymetesting, blomsterenger og høy er tatt med som kontraster. Men det er like fullt kun det visuelle som pirres, ikke luktesansen. Derfor fokuserer Tykwer i langt større grad på Jean-Baptiste Grenouille som det primitive naturbarnet, som er besatt av tanken på å lære seg å preservere lukter. Utstyrt som han er med en fantastisk luktesans kombinert med et svært naivt sinn kommer han i ren vanvare til å drepe sitt første offer. Den skjønne duften fra denne kvinnen glemmer han aldri, og når han senere får seg jobb som parfymerer forsøker han gang etter gang å gjenskape og bevare denne lukten. Dette fører derfor, tragisk men forståelig nok, til flere drap.
Filmen følger ikke boken helt til punkt og prikke, i det minste er det en del detaljer som utelates og gjør det noe forvirrende. Blant annet, på sin reise til Grasse oppholder Grenouille seg i en fjellhule i hele syv år. I filmen får man snarere det inntrykket at dette i beste fall varer noen måneder — skal man dømme etter hår- og skjeggvekst, i verste fall er skjeggveksten uforklarlig. I romanen dreper han også langt flere enn det filmen viser uten at akkurat dette er noe stort poeng.
Ben Whishaw er imidlertid et funn i hovedrollen. Hans magre og dyriske utseende matcher romanens karakter til punkt og prikke. Rachel Hurd-Wood er også flott som den rurale skjønnheten Laura med sitt bølgende røde hår. Dustin Hoffman passer svært godt i rollen som parfymereren Baldini, mens kanskje Alan Rickman blir litt vel engelsk i sin kjølige avmålthet. Filmen er vakkert skutt, også hva gjelder de mest groteske scenene, og i nydelige omgivelser. Alt i alt er dette en god nok filmatisering, som i det store og det hele er tro mot manus. Imidlertid kunne den utmerket godt ha tjent på at lengden hadde vært redusert noe, to og en halv time tværet litt på tålmodigheten min.