Årsbeste 2006

Lenge siden forrige post nå. Har hatt ferie, og så har det jo vært jul. I tillegg driver mannen med planen og jeg å planlegger en stor netthappening som etter all sannsynlighet blir en realitet i løpet av en av det nye årets første måneder. Mye å gjøre, mye å ta tak i og en masse film å se. Derfor gjør jeg det enkelt for meg selv i år. Årets beste-filmer-liste blir ikke en ti-på-topp eller annet forsøk å nummerere, begrense, eller henge ut årets største skuffelser. Derimot gir jeg meg selv frie tøyler og presenterer herved de filmene du simpelthen ikke kan styre unna når 2006 skal oppsummeres. Alt i følge meg selv. Selvfølgelig. SÅ er det jo bare å håpe at denne “listen” klarer å skille seg litt ut fra andre tilsvarende meningsytrere i vår lille filmsfære. Legg forøvrig merke til at det er hele tre norske filmer på denne listen. Ja det var et slikt år. Det kunne vært fire norske filmer med, men Fritt Vilt ble for forutsigbar, til tross for solid håndverk og utførelse. Merkelige norske filmer er uansett gledelig.

Brick
Årets stilmessige triumf. High-school-filmen går film noir og lykkes så godt at denne er en ren og skjær nødvendighet. Dialogen sitter som en kule, og er uhyre velskrevet. Filmen er et spennende konsept som er både lekkert og enkelt utført. Med fare for å favorisere en film her så er dette en skikkelig godtepose til filmnerdene.

Paprika
Uten tvil den animasjonsfilmen i år som har både forundret, fascinert og gledet meg mest. Regissør Satoshi Kon har kommet for å bli en favoritt hos meg. Overgangene mellom drøm og virkelighet, kaos og orden, følelser og fornuft stikker dypt og er nesten umulig å forstå etter bare en visning. Er du i tvil om animasjonsfilmen kan hevde sin rett mot elegant realfilm bør du i det minste gi denne en sjanse.

V for Vendetta
En adaptasjon som fungerer over all forventning. Høyst aktuell er den også. Ikke minst takket være en rekke kloke valg fra filmskaperene, som også klarer å lage en spennende film med mye mindre action enn man skulle tro. Dette er popkulturens hevn over bedreviterene og en tankevekkende og kraftfull film.

Den brysomme mannen
Denne havner kanskje ikke på så alt for mange lister i år. Enkelte mener til og med budskapet er for enkelt, og da må jeg nesten spørre “Hvilket budskap?” For Den brysomme mannen har flere og alle er aktuelle, og en del av dem er kanskje ikke så gjennomskuelige som kritikerene vil ha det til? Uansett er det liten tvil om at Jens Lien endelig har klart å overføre kortfilmstilen sin til langfilmen, og slikt kan det jo bli en auteur av. Perfekte bilder av et forvrengt Oslo, en forvirret, men fornuftig hovedperson, og en stil som holder hele veien inn. Det er ikke noe negativt i å være en bra norsk film!

Bubble
Steven Soderbergh er best uten tung pung, og her er han helt på lavbudsjettsnivå. Distribusjonen av denne fikk mer oppmerksomhet enn selve filmen, men det er en knakende god film, med en sær stemning, flott musikk, fantastiske amatørskuespillere og en tankevekkende historie. Og det er ikke kjedelig i et sekund. Intens og spesiell film som visstnok er en del av en serie liknende filmer fra særegne locations over hele USA. Håper kvaliteten fortsetter.

Skjult
Denne er det knapt nødvendig å si noe om, men blir du ikke rystet, berørt, forvirret og kanskje bittelitt irritert over Skjult har du lite på kino å gjøre. Den er personlig, men global og ikke minst politisk og skarpt samfunnskritisk. Sterkere saker var vanskelig å finne i 2006.

Slipp Jimmy fri
Årets norske triumf har potensiale til å bli en like stor kultklassiker som Flåklypa Grand Prix. Noe annet ville egentlig vært blodig urettferdig. FIlmen har kostet penger, blod, svette og tårer og det synes nesten i hvert eneste bilde. Og så er den ufattelig morsom og nesten litt for trist. Det er ikke ofte man både knekker sammen av latter og i neste øyeblikk gråter en skvett i løpet av en animasjonsfilm, men elefanten Jimmy og de tre trøtte typene fremkaller hele følelsregisteret.

Fearless
Jet Lis selvpålagte og absolutt siste kampsportfilm er en av hans aller beste. Hans humanisme koblet med en fornuftig nasjonalisme og pen historieforfalskning gir en film som kan oppfattes som klisjefylt. Den er likevel den ultimate hyllesten til mannens karriere, karakteren han spiller og hans hjemland i en ny tid. Gikk selvfølgelig alt for kort på norske kinoer, og om du ikke har sett en FIN kampsportfilm før så er det kanskje på tide.

Hustle & Flow
En av mine største favoritter fra 2006 er denne noe typiske filmen om drømmer og det å tro på seg selv. Ikke originalt på noen som helst måte, men med enorme skuespillerprestasjoner, flotte karakterer, en litt skitten og likevel feelgood-stemning, god musikk og et bunnsolid manus er det lite som er feil med Hustle & Flow.

Metal: A Headbanger’s Journey
De heldigste av oss så denne i 2005, men jeg tar den med her fordi det er så sjelden jeg virkelig ønsker å anbefale en dokumentar. Jeg er ikke spesielt opptatt av heavy metal, men denne dokumentaren klarer noe de aller fleste filmer ikke gjør: å engasjere. Den er laget med kjærlighet, sjel og likevel en imponerende avstand til sitt eget tema. Dessuten er den fylt med noen av de mest originale karakterene fra de siste tredve årenes musikkhistorie. Dee Snider for president!

Lady in the Water
Denne filmen er så sjokkerende dyp at den sure kritikken den har fått avfeier jeg som kun arroganse, fordommer og idioti. Shyamalans prosjekt med filmen er så stort, så allment og så generelt at det antagelig går over hode på de fleste filmkritikere. Historien i Lady in the Water er intet mindre enn selve “historien”. Fortellingen som et liv, fortellingen som vårt samfunns byggesten, fortellingen som en av de mest bestandige menneskelige bindeleddene. En del valg er fjollete, men for min egen del blir jeg til stadighet imponert over at mannen alltid VIL noe med filmene sine. Og at ting ikke nødvendigvis er så enkle som de virker. Dessuten har han denne gangen fått med seg glimrende skuespillere og ikke minst Christopher Doyle bak kamera.

Funky Forest: The First Contact
Desidert det særeste jeg har sett noen gang. Og fullstendig uforglemmelig. Dette er sykt, morsomt, litt rørende, og alltid overraskende. Hele filmen virker å være laget på syre eller liknende og kan ikke gjenfortelles, men om du er interessert i en film som kan ha blitt laget av romvesener så kan denne fortæres med stor glede.

Reprise
Nok en norsk film som imponerte stort. Reprise er egentlig litt for “fransk” for undertegnede, men jeg liker narrasjonen, skuespillerene, musikken og den lekne regien. Dette er dyktige saker og antagelig er det flere enn bare oss nordmenn som vil se det.

Wristcutters: A Love Story
En av filmene som kom opp av intet og som gledet stort på slutten av året. Rar, søt, morsom og akkurat så lavbudsjett at skjønnhetsfeilene fort glemmes. Dessuten tar den et alvorlig tema, snur det på hodet og klarer å lage underfundig komikk av det. Også Tom Waits da!

Slither
Dette er b-filmen Snakes on a Plane burde ha vært. Dvs. 2006s beste b-film. Ondsinnede vesener fra det ytre rom, en kjærlighetssyk sheriff, og den minst politisk korrekte ordføreren siden… ja siden noensinne egentlig. Moro moro moro!

La Vida Secreta de las Palabras
Det eneste ankepunktet jeg har mot denne er at den blir for forklarende. Den kunne vært årets beste om den hadde konsentrert seg om å være et karakterdrama, men regissøren føler for å bringe inn krigens lidelser i fortellingen og der taper den litt. Ellers balanserer den helt ypperlig på søt melankoli og underspill som sjelden tipper helt over i elendigheten. Flotte skuespillere også.

Time
Kanskje jeg aldri klarer å lage en årsliste uten at Kim Ki-duk er representert? Merkelig nok hater jeg alle de tidligere filmene hans, men de seneste år har han blitt litt rundere i kantene. Og begynt å utforske en del spennende tema. Denne gangen er det tilsynelatende plastisk kirurgi som er poenget. Filmen ender likevel opp med å handle om menneskelige forhold, og vår identitet kontra kropp.

Sånn! Da burde jeg være klar for 2007. Vi snakkes.