Gunnar om: Death Note (2006)

Jeg har aldri lest mye manga, men oppdaget tidligere i år den svært så smarte serien “Death Note”, ble umiddelbart fascinert og er i skrivende stund plutselig blitt veldig opptatt av tegneserier igjen for første gang på 10 år. Serien “Death Note” er et spill, og hovedpersonen Light Yagami er den som leder spillet. Han finner en dag en notatbok som en rastløs shinigami, dvs. en dødsgud, etterlot seg for å røske litt opp i sin kjedsomme tilværelse (”Mennesker er underholdende vesener.”). Den hvis navn blir skrevet ned i notatboken, etter et sett med intrikate regler som utfoldes mens spillet pågår, vil dø. Light Yagami ser seg som en rettskaffen hevner og går straks i gang med å ta livet av navngitte kriminelle. Politiet er i villrede og må innhente hjelp fra den verdenskjente detektiven som bare går under navnet L. Light Yagamis far leder etterforskningen og gir uivtende derfor Light førstehåndskunnskap om utviklingen. Det hjelper selvsagt på historien at både Light og L er to meget spesielle karakterer i tillegg til hyperintelligente. Og de er begge tenåringer (det er jo en manga dette). Det pågår en anime-serie på japansk TV basert på denne serien, men her skal det handle om den første filmatiseringen av serien (den andre filmen går på kino i Japan nå).

Filmen er regissert av Shusuke Kaneko som blant annet stod for revitaliseringen av kjempeskilpadden Gamera på slutten av 90-tallet og Azumi 2: Death or Love. Her tar han tingene litt ned, og godt er det for Death Note skal ikke være en actionfylt affære. Faktisk så består mesteparten av serien kun av karakterer som konfronterer hverandre med hypoteser om hvem den medieskapte Kira er. Kira er selvsagt Light Yagami, og filmen hopper rett inn i handlingen, uten egentlig å bry seg med tegneseriens møysommelige, men interessante, oppbygging. De kriminelle dør av mystiske hjertefeil over hele verden, og etter hvert som Lights ego vokser, øker antallet døde, og massemedienes dyrking av Kira. Ungdommen tilber ham som en popstjerne, men i det L kommer på banen snører nettet seg kjapt rundt Light. Han må bli mer forsiktig, og den uungåelige “battle of wits” som oppstår mellom de to er i tegneserien utrolig intens, intelligent og underholdende. Noe av dette har filmskaperene klart å overføre til filmen, og jeg må innrømme at dette er langt bedre enn det jeg kunne forvente. Karakterene er gode, selv om Tatsuya Fujiware som Light Yagami kanskje er litt for svak i forhold til serien. Den godteglade og svært så spesielle L, spilt av en glitrende Ken’ichi Matsuyama, er derimot helt spot-on og kunne knapt gjort en fanboy mer glad. Shinigamien Ryuuk er digitalisert, og klin lik figuren fra serien. Filmen hopper bukk over en del gode ting fra mangaen, men det er bare naturlig, og slutten er smart i forhold til oppfølgeren. Her blir det gjort noen endringer som får meg til å tenke at dette er en svært vellykket adaptasjon, og ikke en regelrett gjenfortelling. Overraskende valg faktisk, og såpass skjebnesvangre at man selv om man kjenner historien så lurer man fortsatt på hva man har i vente.

Enkelte vil kanskje ta avstand fra historiens lempfeldige forhold til moral, og realisme, men det er noe man må ta med en klype salt. Dette er en manga-adaptasjon, ikke realisme, ei heller en moralsk fortelling. Death Note er en serie med logiske slutninger som leder til en andre logiske byggverk, som igjen bringer L nærmere en løsning, mens Light forsøker å undergrave både L og sin egen familie. Hiv fordommer på havet og la deg forundre, og les for all del mangaen også. Underholdende saker er de begge to.