Monks - The Transatlantic Feedback (2006)

Det å lage en dokumentar om musikk eller om spesielle strømninger, band og kulturelle retninger er en vanskelig sak. Vinklingen har alt å si, og de beste tingene jeg har sett innenfor rockumentar-genren er de virkelig engasjerte sakene. De som tar form av og er lagt av virkelig fans. Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at regissørene Lucia Palacios og Dietmar Post er virkelig fans av The Monks. Det er bare det at dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback mer virker som et historisk portrett enn en virkelig fanfilm. Filmen fokuserer vel mye på bandets forhistorie, medlemmenes utplassering som amerikanske soldater i Tyskland på begynnelsen av 60-tallet, og følger historien slavisk til gruppens oppløsning i 1967. I mine øyne hadde filmen hatt godt av å fokusere på bandets kultfenomen 30 år etter, og også mer på det rent musikalske. Det blir for mange guttehistorier fra brakka flere år før bandet så dagens lys, og litt for lite av andre rammer å plassere dem inn i. Derfor faller dokumentaren ganske fort sammen for min egen del, men det er liten tvil om at The Monks er et fascinerende og banebrytende prosjekt. Jeg skal sjekke ut den ene platen de ga ut i 1966, Black Monk Time, og også den doble tribute-skiva som ble sluppet tidligere i år.

The Monks sprang ut av bandet Torquays som turnerte tyske nattklubber i første halvdel av 60-tallet. De skilte seg lite fra andre band på den tiden, men eksperimenterte litt for seg selv uten at det skjedde noe spesielt med det. To nylig uteksaminerte tyske designere, Niemann og Remy, møtte bandet og foreslo en helt ny retning. Disse to har nok hatt den største innflytelsen på bandet, og var nok mer opptatt av ren formgiving og avantgarde enn andre popkulturelle på denne tiden. The Monk ble et av verdens første designerband. Alt fra The Monks‘ spesielle utseende, munkeklipp og munkekapper, til den nye musikken de skulle lage, ble slik jeg forstår det, diktert av disse to opplyste herremennene. Bandet selv virker ikke å ha den bevisste holdningen til at de var et prosjekt, selv om de selvfølgelig har insett hva som skjedde i ettertid. Bandet, bestående av Gary Burger (gitar), Larry Clark (orgel), Dave Day (banjo), Eddie Shaw (bass) og Roger Johnston (trommer), skapte en svært karakteristisk og uhørt musikk basert på tunge rytmer, lite melodi, repetisjoner, minimalisme, masse koring, feedback og surrealistiske, men lekne tekster. Å sidestille The Monks med for eksempel Velvet Underground er ikke så veldig galt, selv om sistnevnte selvsagt var noe senere med å utvikle et slikt lydbilde. Alt i alt presenterte The Monks et uttrykk og en musikk som ikke bare var 4 år for tidlig ute, men først 20 år senere gjorde seg bemerket som en inspirasjonskilde for nye band. Å se bandet gjenforenes i 1999, med folk som Jon Spencer som tilhører, er flotte saker. Jeg gliste helt uten å vite det ved synet av disse gamle mennene som lirer av seg låter som fortsatt, eller forresten; akkurat nå, lyder helt moderne.

Jeg kan ikke helt anbefale dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback på grunn av en kjedelig og forutsigbar oppbygning og litt for lite engasjement. Jeg skulle gjerne sett andre musikere uttale seg, jeg skulle likt å følge bandets påvirkning og kanskje enda mer av og om bakmennene (som av uvisse grunner nektet å stille opp i filmen). Det jeg kan anbefale er musikken, og heldigvis er det en del av den i filmen. The Monks låter tøft, tett og friskt. Enkelte i filmen trekker linjer helt frem til teknologisk musikk, noe jeg personlig synes er litt drøyt, men det er liten tvil om at The Monks spilte musikk verden ennå ikke var klar for, og at de har hatt innflytelse på punk, industri, garage, metal og eksperimentell musikk. Mye form, lite innhold, og fantastisk bra!