A Scanner Darkly (2006)

Årets mest etterlengtede adapsjon er blitt en fin hyllest til en av mine absolutte favorittbøker. Når det i tillegg er en av mine absolutte favorittregissører som styrer skuta, er det vanskelig å være objektiv eller negativ. Når det er sagt, tror jeg det er en absolutt fordel å ha lest boka i forkant for å få mer ut av opplevelsen. Boka, og til en viss grad filmen, har to sider ved seg. Det ene er selvfølgelig hovedpersonen Fred/Bobs jobb som undercoveragent og problemene hans i forhold til misbruket av Substance D. Dette er den mer narrative delen av historien, den som driver alt fremover. På den andre siden har du det hvardagslige, de ulike samtalene og situasjonene mellom Bob og kompisene. Forutenom Barris-karakteren (Robert Downey Jr.) har ingen av disse noe å si for fremdriften av historien, de skaper en stemning. I boka har Philip K. Dick funnet plass til begge disse sidene av historien og disse balanseres fint og går mer eller mindre parallellt, selv om hovedfokuset ligger på Fred/Bob-karakteren og hans stigende frustrasjon rundt å finne ut hvem han egentlig er. Når man så må korte ned historien til en 100 minutters film, blir man nødt til å foreta et utvalg. Vi som kjenner Linklaters filmografi, blir ikke overrasket når han toner ned det teknologiske og angstfylte rundt Bob Arctor og heller fokuserer på det mellommennesklige og de gode samtalene. Filmen har fått en del kritikk for å være pratsom, men noe av det jeg likte ved boka var nettopp dialogene og de morsomme sekvensene. Første halvdel av filmen er viet disse situasjonene og kan derfor virke noe vinglete, for meg satt det stemningen og jeg satt igjen med den tragikomiske følelsen fra boken. Åpningssekvensen er helt fantastisk, hvor Freck hallusinerer om små kryp. Utrolig heftig! Scenen setter en flott stemning av angst, men etter denne skjer det noe med filmen. Selv om mange av de mer pratsomme sekvensene til tider er morsomme, mister filmen litt av intensiteten før den tar seg opp mot slutten igjen. Linkaters versjon blir derfor litt schizofren(!) når den forsøker å balansere to elementer. Den lener seg kanskje litt for mye over på slacker-delen av historien. Jeg savner mer angst hos Arctor-karakteren, mer fokus på hans problem med å skille de ulike rollene. Dette tar seg fint opp mot slutten og den siste halvdelen av filmen er virkelig bra.

Å gjøre hele filmen med rotoskopi-teknikken Linklater utviklet med Waking Life er det vanskelig å si noe på. Jeg hadde fryktet at det kunne bli slitsomt for øynene i lengden, men teknikken skaper i stedet en herlig drømmeaktig følelse som filmen tjener masse på. Man blir fort vant til det og den gir muligheter man ikke i like stor grad kan gjennomføre uten animasjon. Dessuten ligger denne teknikken relativt nær “vanlig” film, slik at det ikke føles som fantasi, men snarere underbygger stemningen. Musikken er også fantastisk bra og veldig fint brukt i filmen. Her er det også de mer angstfylte scenene som fylles ut ved hjelp av musikken. Det gikk rykter om at Radiohead skulle gjøre hele soundtracket, men de endte opp med å ha med et par-tre fine låter.

Det er vanskelig å si noe fornuftig om en film man egentlig bare må se. Jeg er glad for å ha lest boka først og synes filmen er fin adapsjon og ikke minst en verdig hyllest til boka. Stemningen er ivaretatt, men den mangler kanskje den angsten som etterhvert kommer fram så godt i boka. Men her har Linklater foretatt valg og tolkninger som absolutt fungerer bra. Når denne kommer på DVD bør den selges sammen med boka. De fyller hverandre fint ut og ville vært en perfekt gave. Les boka og se filmen!