Wristcutters: A Love Story (2006)

Filmer som tematisk virker som tungsindige og ganske drøye affærer kan enkelte ganger være de mest oppløftende opplevelsene. I de senere år har for eksempel fremmedgjøring, depresjoner, medikamenter og apati blitt behandlet både med humor og varme. Stort sett er det amerikanske uavhengige filmer som begir seg ut på slike rundturer, og i Wristcutters: A Love Story er det selvsagt selvmord det dreier seg om. Og kjærligheten da. Og en rekke med forunderlige karakterer.

Zia står opp en morgen, rydder og vasker den uhyrlig rotete leiligheten sin til møysommelig perfeksjon (og godeste Tom Waits på soundtracket), går inn på badet, kutter opp håndleddene med barberblad og sovner sakte inn i en pøl av sitt eget blod. Bare for å oppdage at der på badegulvet, borte i et hjørne, ligger den ene hybelkaninen han ikke klarte å få med i rengjøringen. Snakk om nedtur! Zias nedtur stopper imidlertid ikke der. Han våkner opp i en verden der alt er grått og trist, uten smil og latter eller håp. Et slags etterliv for de som har tatt sitt eget liv. Der får han seg jobb i pizzasjappa Kamikaze Pizza (he he he, de har i hvert fall en sær sans for humor i selvmordsverdenen), og lever ellers et mistrøstig liv sammen med en proteksjonistisk romkamerat. Zia får seg etter hvert en venn i eksil-russeren Eugene, og de to gir seg ut på tur for å finne Zias tidligere kjæreste, Desiree, som han er sikker på at også befinner seg på dette gudsforlatte stedet. Eugenes bil er en historie for seg selv, men det viktigste er kanskje det sorte hullet som befinner seg under passasjersete. Alt som faller ned der er borte for alltid. Filmen tar form av en road-movie gjennom et sandblåst, søplete og skittent amerikansk landskap, og de to vennene plukker snart opp den vakre kvinnen Mikal som hevder hun har havnet der ved en feiltakelse. Det blir hun ikke trodd på, og det hjelper selvsagt ikke at hun er på jakt etter etterlivets herskere for å fortelle dem om feilen. Det viser seg etter hvert at hun har mer rett enn det de to kameratene trodde, og filmens avslutning virker mindre gjennomført enn dens gode begynnelse. En lett miks av new age, sekttankegang og en ikke spesielt overraskende slutt trekker litt ned, men reisen er en fornøyelig sak for alle som liker filmer av typen Down By Law, Route 66 og Northfork.

Man skal selvsagt ikke spøke med selvmord, og det gjør vel egentlig ikke Wristcutters: A Love Story heller. Filmens handling kunne fint funnet sted i et virkelig USA, men rammen, som jo er en ren konstruksjon, gjør filmen morsommere, mer spesiell og underholdende enn den ellers ville ha vært. Karakterene, utenom hovedpersonene, er alle definert etter hvordan de endte sitt liv, og i etterlivet er det gjerne lett synlig på kroppene deres hvordan de gjorde det. Et par jenter på en bar vedder blant annet om å tippe de andre gjestenes endelikt. Denne lett spøkefulle tonen er hele tiden basert på filmens premiss om denne spesielle skjærsilden. Filmen beveger seg i et behagelig tempo, og soundtracket består av øst-europeisk-inspirert rock og understreker den slentrende stilen på en fin måte. Alt i alt er det lite å utsette på sjarme, stil og underholdning her, så lenge man husker at dette er indiefilm på lavt budsjett. Skuespillerene klarer seg fint, og den flotte Shannyn Sossamon som spiller Mikal trekker opp for min egen del. Elementer av magi, og den allerede nevnte new-age-mystikken mot slutten av filmen fungerer mindre bra, og uten det sorte hullet og Tom Waits‘ stoiske tilstedeværelse kunne filmen fort blitt pinlig her. Slik den har blitt ror den seg fint, og litt pent, i land og de små handlingsmessige skjønnhetsfeilene må tilskrives at regissør Goran Dukic er debuterende. Dette er uansett en fin debut og et modig forsøk som gjør Dukic til en mann å holde øye med.