Mutual Appreciation (2005)

Det er alltid hyggelig å se filmer som treffer. Treffer på den måten at alt som skjer sitter du og flirer av fordi du har vært der selv, gjort det selv og sagt eller blitt fortalt akkurat de samme tingene selv. Nå flirte kjæresten min mer enn meg, noe som indikerer at jeg nok er litt sånn selv. Og ikke forstår det helt. Mutual Appreciation er nok en hyggelig liten indiesak som jeg er glad blir lagd og glad vi får muligheten til å se. For dette er virkelig lavbudsjett, skutt i svart/hvitt på 16mm og består av lange sekvenser med fantastisk morsom dialog. Veldig Cassavetes i stilen, bare mye hyggeligere. Litt handling: Alan flytter til New York for å blir rockestjerne etter å ha mistet bandet sitt. Han er på utkikk etter et nytt band, samtidig om han forelsker seg i kompisen Lawrences kjæreste. Tiltrekningen er gjensidig. Slike historier krever morsom dialog og gode skuespillere. Nå virker det som om mesteparten av filmen er improvisert, som absolutt er et pluss. Justin Rice er et funn og maken til mimikk er det lenge siden jeg har sett. Han lyser opp hver scene og er nesten morsomst når han ikke sier noe. De scenene hvor han er full, og de er det flere av, begynte jeg nesten å lure på om dette var på ordentlig. Også scenen hvor han skal vise frem musikken sin til en trommis er fabelaktig klønete. Filmen reddes og er avhengig av de morsomme dialogen og samspillet mellom rollefigurene. At filmen er svart/hvitt og kornete er ting jeg har sluttet å henge meg opp i. Samtidig er jeg glad filmen er skutt på film og ikke video. Kameraet står for det meste rolig og lar oss observere de ulike scenene. Behagelig. Lyden er svært dårlig til tider, og det er mye mumling som faller bort. Men selv med utekstet kopi hadde jeg aldri problemer med å følge handlingen.

Mutual Appreciation består i hovedsak av en rekke ulike situasjoner vi alle kan kjenne oss igjen og derfor på mange måter en “slice-of-life”-type film. Historien om Alan og Ellie utvikler seg over tid og er et element man kommer tilbake til. Jeg syntes dette fungerte bra, siden hovedfokuset er på Alan og hans problemer. At han blir forelsket i kjæresten til kompisen er egentlig bare nok et problem han må håndtere. Ellers følger vi han fra radiointervju, til et par fester, en konsert og mer fester. Konserten han spiller med sin nye trommis er forøvrig en av filmens absolutte høydepunkter. Den er så ufattelig typisk (særlig hvis man spiller i band selv) og sier så utrolig mye om Alan som karakter. Det at de har valgt å vise en hel låt er også modig, men det fungerer. Det viser modighet hos regissøren og ikke minst hos Alan, spesielt med så lite folk i publikum. Musikken han spiller er forøvrig Justin Rices virkelige band, Bishop Allen. Skal absolutt sjekkes ut. Det eneste ankerpunktet jeg har, er at noen av scenene kan dra ut i det lengste. Filmen er forholdsvis lang og kunne fint vært kuttet ned et par steder. De ulike sekvensene avsluttes på en flott måte hver gang, de er bare litt for lange og pratsomme. Det er som å filme en fest, mye moro men også mye dørgende kjedelig. Allikevel føles aldri filmen som helhet kjedelig og de morsomme situasjonene overskygger i det store og hele de mer kjedelige. Dessuten er vel ikke regissør Andrew Bujalski den beste skuespilleren, men han er akkurat passe keitete i rollen som Lawrence. Vanskelig å si akkurat hva som er morsomt med denne filmen uten å ramse opp en rekke replikker og situasjoner, så dette er like mye en anbefaling. Mutual Appreciation er en film det er lett og kjenne seg igjen i, den er morsom og rørende. Det er få mennesker og steder å forholde seg til, og det er aldri vanskelig å bli kjent med disse menneskene. Nettopp fordi de er skremmende like meg og mine venner. I hvert fall ifølge kjæresten min.