Fritt vilt: Jotun-Jason carver i funboxen

Roar Uthaug har åpenbart lært av mesterne. Han har også evnet å omsette lærdommen i praksis, for dette er en meget vellykket norsk grøsser. Vi blir med fem ungdommer inn i Jotunheimen for å kjøre snowboard. Pappas bil, en Jeep, har fått omfattende produktplassering innledningsvis og på trykt materiale i foajeen. Fint er det at den bringer ungdommene trygt til utgangspunktet og at bilen ikke er årsak til enda en dødshelg på norske veier. Det skal imidlertid vise seg at de fleste ulykker skjer i hjemmet, eller denne gang på et hotell. Filmen bruker ganske lang tid på å la oss bli kjent med karakterene og klarer dette helt greit, uten at den sier noe om hvordan de har funnet sammen. Vi har Jannicke (Ingrid Bolsø Berdal) og Eirik som det ene paret, Ingunn og Mikael som et annet. Femte hjul på vogna er Morten Tobias (Rolf Kristian Larsen), som først og fremst er kompis med Eirik. Settingen for filmen er et nedlagt høyfjellshotell i Jotunheimen. Det er for øvrig hotellet Leirvassbu som er brukt som location. Våre venner tvinges til å søke ly her etter at Morten Tobias brekker beinet i et big jump. Hotellet viser seg å bli en helt annen park enn de hadde regnet med. Etter en stund finner man ut fra hytteboken ut at hotellet har vært avstengt siden 1975. Noen gamle avisutklipp og bilder av en familie som savner sønnen sin bekrefter at hotellet har en lite hyggelig fortid.

Etter at vi har blitt kjent med karakterene så håper og forventer vi at de ikke skal opptre altfor genretypisk, med å begynne og virre rundt på egen hånd slik man gjerne gjør. Og takk og pris, her går man med få unntak parvis til verks. Det liker vi, kjekke norske ungdommer kan sin horrorfilm må vite! Når carvingen begynner gjør riktignok noen et feilgrep for mye, men det forventer vi også. Fotograf Daniel Voldheim har hentet fram det rette gråtonede filteret som skal til for å skape den rette stemningen og kameraet veksler fint mellom closeups og avstand i både nose- og tail-perspektiv.
Regissørens egen beskrivelse av filmen er som følger: Stilmessig er den litt som Alien og Ondskapens hotell blandet med nyere filmer som I Know What You Did Last Summer og The Grudge. Personlig syns jeg heller ikke vi skal glemme Wolf Creek eller Friday the 13th som referanser, men i det hele tatt kjører jo selvsagt ikke filmen noen som helst form for offpist, men følger merket løype. Den mest sentrale og klassiske fellesnevneren er også med, noe man bør kunne slutte seg til etter å ha sett noen grøssere — f. eks. disse. :-) For meg er dette kjente og kjære retningslinjer for hvordan slike filmer skal lages. Moro blir det også når regissøren skjønner at han bare må ta en fakie eller to i filmer som denne og presenterer avisutklipp med Ondskapens hotell som overskrift! Til slutt er jeg faktisk litt spent på om Gro Anita Schønn faktisk er med på soundtracket. Årets beste norske dette.