Samlepost #16: Mye god og rar film

Jeg har sett mye film i det siste, og ikke en gang en tredjedel blir det plass eller tid til å skrive noe særlig om. Her er et lite knippe av de tingene som jeg så for første gang i år.

Amanda for beste nordiske debutfilm gikk til Beauty and the Bastard, og det kan jeg godt forstå. Filmen er en ungdomsfilm, og om ikke annet er den veldig søt og fengende. Ungdommelig kjærlighet. Hip hop vs. R&B. Lyst og mørkt. Rik og fattig. Soss og slacker. Jente og gutt. Vi snakker en skikkelig Romeo og Julie-historie her, men i en moderne setting. Og det virker som om det er lite som har forandret seg siden Shakespeares dager. Lite nytt å melde her med andre ord. Filmen er kanskje ikke det de fleste vil forbinde med Finland, for her er det knallsterke farger, vakre ungdommer, pene hjem og et groovy, moderne soundtrack. Det beste jeg kan si om Beauty and the Bastard er at den er litt søt og ganske fengende. Alt i alt blir den kanskje litt overfladisk og meningsløs når det kommer til stykket, men sikkert en stor hit hos kidsa.

Bullet Ballet derimot er mer i min gate. Tsukamoto er en av de regissørene som klarer å overvelde meg hver eneste gang. En kompromissløs stil parret med nogenlunde gjentagende tema som kropp, sex, mekanikk og teknologi utgjør hovedingrediensene i de ofte sjokkerende og utfordrende filmene. I denne får en mann åpenbare psykiske problemer da hans kone tar selvmord ved å skyte seg i hodet. Resten av filmen handler om mannens forsøk på å skaffe seg et skytevåpen, noe som gjør at han ganske ufrivillig blir blandet inn i en gjeng med voldsmenn og kriminelle. Det ender ikke spesielt bra da en morder blir leid inn av en rivaliserende gjeng. Nå er kanskje ikke denne filmen Tsukamoto sterkeste verken visuellt eller narrativt, men den har et voldsomt driv, og spennende kameraarbeid. Den spesielle lydbruken varier fra den obligatoriske tungmetalliske støyen til tung pusting, og musikken er helt ufattelig. Støy, industritekno og sløy popmusikk i skjønn forening gir dette svart/hvitt-helvetet en ekstra dimensjon. Som alltid bra saker fra Tsukamoto.

Day Watch var en skikkelig skuffelse. Avslutningen på filmen er helt strålende og omtrent det eneste plusspoenget filmen får av meg. Veien dit likner en skikkelig uheldig overfart med danskebåten og preges stygt av et helt grønnjævlig kosakkmetallsoundtrack. Dette er seriøst den drøyeste filmmusikken jeg har hørt tror jeg. Dessuten savner jeg mer av den mytespinningen og fascinerende universbyggingen som fungerte så godt i Night Watch. Filmen blir bare masete og tullete i lengden, og ja den er alt for lang. Til slutt blir det hele en katastrofefilm med en viss grad av overnaturlighet. Neste gang vil jeg ha mindre mas, mer myter og en langt bedre historie. Men slutten er veldig fin da. Det skal de ha.

Electric Dragon 80.000 V er en film som beveger seg i Tsukamoto-land. Regissøren er imidlertid Sogo Ishii. Et gammelt navn i japansk film, og en tydelig inspirasjonskilde for Tsukamoto. Her dreier det seg om to mennesker som på et eller annet vis har vært utsatt for ekstrem høyspenning. Så ekstrem at de to praktisk talt blir ganske så ladede. Den ene karakteren er en racer på el-gitar, mens den andre tydelig er mer fokusert på å teste ut sine elektriske evner. De to møtes til duell på byens tak og det er i grunn det denne filmen handler om. Electric Dragon 80.000 V varer kun 50 minutter, men er en utmattende opplevelse. Et helt nydelig svart/hvitt foto og et svært så støyende og høylytt soundtrack bidrar til en opplevelse av de sjeldne. Handlingen er relativt abstrakt og fryktelig fascinerende. Electric Dragon 80.000 V er høyspent, elektrisk og deilig.

Det er nesten litt trist at det måtte svensker til for å komme opp med den gode idéen å plassere vampyrer i et land med mørketid. Frostbiten er vel ikke en film jeg ville snudd meg to ganger etter om det ikke var for at den er nordisk. Som en amerikansk vampyrfilm er dette ikke noe spesielt, men idéen og gjennomføringen er overraskende god til å komme fra et relativt lite filmland. Historien går som følger: under annen verdenskrig blir en svensk soldat bitt av en vampyr i tjukkeste Hviterussland. År senere opererer han som spesiallege på et sykehus i Nord-Sverige. Hit kommer en kvinnelig lege og hennes datter, og ting begynner å skje. Høydepunktene i denne filmen er ikke basert på selve vampyrmyten i seg selv, men heller en humoristisk genrelek som jeg bl.a. fant så fornøyelig i Shaun of the Dead. Etter hvert som fler og fler av småbyens ungdommer blir sultne etter blod tar filmen kanskje litt for mye av, men en del av effektene står ikke tilbake for en middels Hollywood-produksjon. Jeg må si at som underholdning er dette både gøy og stilsikkert gjort. Den langt fra avsluttende sluttscenen trekker inntrykket ytterlig opp, og jeg kan ikke annet enn å beundre svenskenes forsøk på å lage en skikkelig vampyrfilm. På tide at en nordmann slår til med en byllepestzombie-film fra vidda kanskje?

The Piano Tuner of Earthquakes er en ganske så svevende film fra brødreparet Quay. Den virker å være sammensatt av en rekke med snåle idéer som knapt makter å fortelle en historie. Her er det stemningen som er viktig og ikke den, relativt absurde, historielinjen. Filmen fremstår som om den kunne ha vært så mye mer, både i form av innhold og stil. De smågroteske, men også fine, animasjonene blir tildels for få til å kalle dette for en animasjonsfilm, og de blir også skjemmet av et uheldig tåkefilter som et forsøk på å skjule de mindre gode effektene. Lite engasjerende, og jeg synes karakteristikken kjedsomt fascinerende er passende.

Silent Hill er for meg en ganske ny type vestlig horror. Jeg kan egentlig godt sammenlikne den med The Descent. Denne er riktignok på langt nær så skummel, men stemningen er viktig for begge filmene. I motsetning til enkle bø-effekter så bygger begge filmene opp sin egen verden der spillereglene og settingene er det viktige. Poenget blir ikke å forstå filmene, eller føle så mye for filmene i seg selv. De er mer som tankespinn eller prosjekter å regne. Premisset er at om vi plasserer noen mennesker i en situasjon de egentlig ikke har noen skyld i, hva gør de så? Silent Hill er basert på et dataspill, og jeg kjenner flere som har hatt mareritt om dette spillet. Jeg har ikke spilt det, men jeg kan si at regissør Christope Gans helt tydelig vet hva han gjør. Så god er denne filmen regimessig at jeg rett og slett er nødt til å plukke litt på manuset. Jeg elsket de deformerte og skrekkelige skapningene i denne filmen, og ble dessverre litt skuffet mot slutten da de faset mer og mer ut av den sentrale historien. Den siste oppgjørsscenen i Silent Hill er rett og slett forferdelig, og det er også i de siste scenene Gans har bommet styggest tidligere også. Hva var egentlig vitsen med den religiøse kultgreia? Jeg vet ikke, men det ødela bortimot all den fine oppbyggingen og de fete skrekkscenene som hevet Silent Hill over de fleste andre dataspilladaptasjoner.

Tideland er Terry Gilliams seneste film, og den er langt bedre enn fjorårets flopp The Brothers Grimm. Helt topp er den likevel ikke, og for min del bunner det mest av alt ut i at Tideland er adaptert fra en veldig spesiell roman med samme navn. Historien kan vel best beskrives som en Alice in Wonderland på skikkelig dårlig syre og omhandler lille JelizaRose. En jente med narkomane foreldre som blir med faren ut på landet etter at moren dør av en overdose. Der dør også faren, og Jeliza-Rose blir overlatt til seg selv og sine snakkende Barbiedukkehoder. Hun møter snakkende ekorn, en spesiell dame og hennes litt tilbakestående sønn. Sammen lever de i en farout virkelighet som man kan spørre om er Jeliza-Roses oppfatning av hva som skjer eller faktiske hendelser. Blandingen virkelighet og fantasi er ting Gilliam har gjort strålende tidligere, og det er ikke selv ankepunktet her heller. Filmen er faktisk ganske fin den, og representerer vel noe av det reneste og mer ryddige Gilliam har gjort. Problemet er bare at blir litt for opphengt i fantasiene og glemmer at den virkelige historien her er Jeliza-Roses. Det handler om en tragisk skjebne, og filmen klarer ikke helt å spille på de strengene, og konsentrerer seg mer om virkelighetsflukten. Det er trist for oss som har lest boka, men virker kanskje bedre på de som ikke har et forhold til den fra før.

Welcome to Collinwood er en morofilm. AV den typen som jeg kan se ganske mange ganger før jeg går lei. Den handler selvfølgelig ikke om stort, men her er det flust av dyktige skuespillere samt en sjarmerende og morsom historie. En gjeng dumme og mislykkede småkriminelle får ved en rekke tilfeldigheter høre om et pengeskap som vil sikre deres fremtid. Bare de klarer å komme frem til pengeskapet. En humoristisk kuppfilm, der selve kuppet ikke er så viktig (når er det det?), men karakterene og situasjonene som oppstår der idioter møtes. Dette er ikke slapstick, men når man samler folk som William H. Macy, George Clooney, Patricia Clarksson og gærningene Luis Guzmán og Michael Jeter i samme film er det lite som kan gå galt i mine øyne. Det gjorde det heller ikke her, og om du ikke sitter igjen med en god følelse i det Macys karakter går på bussen med pengene som vil bringe kona hans tilbake så er du en skikkelig hard nøtt. Uskyldig moro!