Farvel til Katakombene (for denne gang…)

I helgen var noen av landets filmbloggere, en del andre bloggere, samt ivrige kommentatorer i forumet vårt samlet i Katakombene under kinosenteret i Skien. Enkelte hadde brukt over ti timer på turen. Andre med en natts stopp i Oslo. Hvorfor? For å se film selvfølgelig! Og for å sette et ansiktet på menneskene som tidligere bare har vært ord og meninger i vårt lille miljø på nettet. Tor Andre, Hjorthen, TMwtP, ness, meg selv, verten Fred Ut og en rekke bekjente av disse møtte villig opp for å nyte muggen kjellerlukt, god drikke, pizza og kaffe. Mye kaffe. Det ryktes også at Habben på Heia var en tur innom, uten at jeg helt fikk med meg det.

Jeg må berømme Fred Ut for viljen til å gjennomføre dette prosjektet og håper det ga mersmak for alle som var i Katakombene i år. Kanskje vi blir flere til neste år. Lokalene var upåklagelige til tross for at odøren ikke var den aller beste, og veggen filmene ble vist på var både sprukken og vablete. Alle virket å være i godt humør, men ukjente for hverandre som vi var tok det en stund (og noen øl + pizza) før praten kom litt i gang. Naturlig nok sikkert, men vi kjørt også et hardt program. Om jeg skal ønske meg noe til en eventuell gjentagelse ville det være litt lengre og pålagte pauser dedikert til filmnerding. Ingen nødvendighet selvsagt, men de fleste av oss er jo også sosiale.

Egentlig skulle jeg tatt noen bilder og postet her til alles glede, men de ble få og ikke spesielt gode. Derimot fikk jeg tatt et fint bilde av fullmånen utenfor Katakombene. Fin, ikke sant?

I tillegg til filmene omtalt under så vi en rekke med kortere sakere;

• Disneys Who Killed Cock Robin? fra 1935. En smårasistisk rettssak med politivold og pipip’er som gir begrepet fuglebryst helt nye betydninger. Kort og morsomt i ettertidens lys.
• Tor & Kristus: Filmmiljøet i Grenlands-området er høyst levende. Om det er levedyktig tør jeg vel egentlig ikke stå inne for, men denne var til tider en småmorsom kortfilm om Tor som med litt hjelp fra Jesus forsøker å finne ut av seg selv. Han lykkes vel ikke helt med det. Idéen til filmen er god, men gjennomføringen blir litt så som så. Surrealisme for surrealismens skyld gjør ingen film, og når den heller ikke helt klarer å bestemme seg for om den skal være absurd komisk eller tragikomisk faller den nok gjennom for de som ikke er involvert i filmen eller kjenner godt noen som er det.
• Aphex Twin: Windowlicker: Chris Cunningham gjør eksperimentelle musikkvideoer som ingen andre. Denne videoen er lang, spesiell og litt morsom. Selv om jeg ser at Cunningham kan sine ting, så er jeg dessverre ikke like begeistret for ham som jeg er for hans kumpaner Michel Gondry og Spike Jonze. Cunningham stil som kunstner tar ofte litt for stor plass i forhold til musikken, og ting som kunne fungert som eksperimentfilm ment å forstyrre og sjokkere tjener ikke alltid musikken. Når det gjelder denne fungerer den fordi artisten er Aphex Twin.
• The Boondocks: Grandpa’s Fight er rett og slett en av de bedre Boondocks-episodene. Som alltid tar den friske og smarte vendinger på rase og fordommer i USA. Denne gangen handler det om “Nigga moments”, og det må nesten bare sees for å få noe utbytte av. Jeg legger for øvrig merke til at skaperene av The Boondocks garantert har sett Samurai Champloo. Det bør forresten dere gjøre også.

Undertegnede hadde som en av tre utvalgte med seg en film fra egen dvd-samling. Danger: Diabolik har jeg skrevet utførlig om tidligere, og det virket som om den ble godt mottatt blant tilskuerene. Filmen representerer mye av det jeg synes er moro med film, så det var jo gledelig.

Så til hovedattraksjonene:

Første film ut fungerte ikke helt for meg. Rififi har mye for seg, og det er riktig å trekke frem den svært så intense og dialogfrie kuppscenen i filmens midtparti. Videre synes jeg også den mørke hevnsekvensen på slutten fungerte glimrende. Men så er det bare det da, at disse scenene virker å være fra en helt annen film. Det blir for mange retningsløse og rullende garnnøster her, og kvinner som er så oppofrende, eller marginaliserte at jeg nesten ikke tenker på filmen som en film noir. Karakterene mangler litt karakter rett og slett, men hovedpersonen, den litt aldrende mestertyven Tony le Stéphanois, er ganske god (liknet han forresten ikke litt på David Strathairn?). Alt i alt blir Rififi litt for dvelende ved bagateller og en smule lang for min del, men den har noen elementer som skiller den ut fra både fransk og amerikansk film fra samme periode. Slikt er jo fint å ha fått med seg, men som helhet ble dette ingen høydare.

The Great Yokai War derimot er sprø filmskaping bare slik japanerene kan det, og akkurat så på kanten som jeg liker det. Her måtte vi justere lysstyrken i projektoren etter en stund fordi deler av filmen ble vedlig mørk. Takashi Miike er en leieregissør jeg har den dypeste respekt for. Det er ytterst sjelden han scorer full pott hos meg, men uansett hva han tar i mot penger for å lage så klarer han å sette sine helt spesielle fingeravtrykk på resultatet. Denne gangen er det en slags variant av Harry Potter han har forsøkt seg på, men med underliggende tema som overgangsriter, seksualitet og fraskilte foreldre blandet med en usunn mikstur av fleinsopp og japanske myter kan man selv tenke seg at resultatet blir langt fra vanlig. Her er det flust av yokaier (japanske mytiske skapninger, varianter av våre troll og nisser vile jeg tro), kappa, små nusselige og klynkende hamstre som blør gult, og noen mekaniske monstre som er nesten like kule som kjemperoboten i Zathura. Min favorittscene er nok den med mikrobølgeovnen (Hei! hvor kom den fra?) og hamsteren. Da holdt jeg på å dette av stolen. Han autistiske bønnetelleren var også helt ubetalelig. Dette er kreativitet og en herlig mishmash på høyt nivå, men også med en viss substans - kanskje aller mest tydelig i det litt triste poenget med å bli voksen. Jeg kan ikke annet å konkludere med at Miike nok er på sitt beste når han ikke forsøker å være aggressiv og gi sine blodtørstige fans valuta for pengene. Det som er mest utrolig riktignok, er at denne filmen nok ikke er så avhengig av alder (det ER en ungdomsfilm) som den er av personlig smak. Regissøren vil nok aldri kunne lage en film av typen man kan anbefale absolutt alle med andre ord. For oss som har sansen er det jo riktig så festlig.

His Girl Friday er nok en av mine absolutte klassikerfavoritter. Den driver og herjer der helt oppe i toppen sammen med bl.a. Casablanca. I mine øyne en av de aller beste filmene som noensinne er laget. Alt er perfekt; skuespillerene, filmens lengde, den heseblesende dialogen, og ja; den heseblesende dialogen. I perioder uttales det bortimot 240 ord i minuttet her. Og mye roping i munnen på hverandre kan være slitsomt, men i His Girl Friday er det bare morsomt. Om det er en tendens blant Katakombedeltakerene vet jeg ikke, men også denne filmen har sin porsjon fordekte, men også åpenbare seksualitet. Samspillet mellom Cary Grant og Rosalind Russell er bortimot elektrisk hele veien, og selv om mange vil trekke fram Grant for sin rolle synes jeg nok Russell er minst like god. Dette er nok en av de morsomste og to-the-point-filmene jeg vet om. Det uten at den egentlig handler om så mye. Alle bør ha sett denne. His Girl Friday er forøvrig en remake av The Front Page fra 1931, og fikk senere en remake i The Front Page i 1974. Artig er det at i sistnevnte er det Jack Lemmon som spiller Hildy. Kvinnen er visket ut av historien, og det gjør meg egentlig litt nysgjerrig på hvordan selveste Billy Wilder løser de åpenbare kjønnsmessige forskjellene fra His Girl Friday.

Bollywood-film skjønner jeg at ikke er helt min tekopp. Ikke denne gangen heller. Det er åpenbart at Bollywood besitter en rekke talenter for det er ingenting å si på produksjonen av de få Bollywood-filmene jeg har sett. Det er så vakkert, så profesjonelt og så gjennomført. Nå er jeg ikke så sikker på at jeg er en etnosentrisk fjott heller, men for min egen del er det lite som skiller Omkara fra alt det andre melodramatiske og overspilte fargefyrverkeriet Bollywood spyr ut i hopetall hvert eneste år. Omkara er en indisk versjon av Shakespeares Othello og jeg vet ikke, men er det flere enn meg som tenker på Baz Luhrman når jeg sier det? Luhrman kunne ikke ha laget dette her i hvert fall, og selv om filmen inneholder flere humoristiske elementer er det tragedien (naturlig nok), men også den mettede stemningen som setter bremser i hodet mitt. Alt er så overlesset med følelser at tyngdekraften føltes utrolig tung i de to timene og tre kvarterene filmen varer. Smekre indiske kvinner og steintøft gangstermiljø til tross må jeg med tristhet melde at jeg har forsøkt Bollywood for siste gang.

Voices of a Distant Star er en alldeles nydelig liten film på 30 minutter om, for å sitere Tor Andre som hadde denne på programmet, “kjemperoboter og evig, ungdommelig kjærlighet.” Flotte saker. Filmen er laget av en mann som lager film litt på siden av de japanske animasjonsstudioene. Av den grunn flyter kanskje ikke animasjonene like godt hele tiden, og noen ganger var stillbildene med monolog over litt for påfallende. Det spiller liten rolle når historien er så rørende som her. En japansk jente melder seg til militærtjeneste når romvesenere truer jorden. Hun blir plassert i en robotskvadron som jager fiende lenger og lenget ut i verdensrommet. Etter som tiden går blir avstanden til hennes ungdomskjæreste på jorden så lang at det det tar mange år før deres korrespondanse når frem til den andre. Han forsøker å leve sitt liv på en normal måte, men hverdagen er likevel fylt av lengsel og venting på hennes eposter. Dette er så vakkert, trist og inderlig sårt at jeg tror flere enn mine tårekanaler fikk litt å jobbe med. Det forundre meg gang på gang hvordan godt laget tegnefilm generelt, og animé spesielt, kan frembringe minst like sterke følelser som realfilm. Noen ganger virker det til og med sterkere. Jeg tror det har noe med at basiske, sterke og gode historier alltid vil ha gjennomslagskraft uansett format og medium.

Attack the Gas Station var siste film på programmet og det passet meg egentlig litt godt fordi jeg fikk en liten blund på øyet. Ja, jeg har sett denne før, og sovnet da også… Det er ikke det at det er noe galt med filmen som sådan. I perioder er den riktig så underholdende, og spesielt syngenumrene er fine. En del scener med de besøkende på bensinstasjonen fungerer også greit. Filmens problem er at den blir for gjentagende. De samme scenene er ikke like morsomme den andre og tredje gangen, eller den fjerde for den sags skyld. Filmen har ingen progresjon, og selv om vi lærer litt om bensinstasjonangriperene etter hvert i form av flashbacks er det lite her jeg egentlig føler så mye for. Karakterene er generelt lite innbydende, både angripere og gisler. Det kan være at det ble litt for sent på kvelden for en film som denne, men det er drøyt at denne varer i en time og tre kvarter. Filmer uten det helt store poenget eller engasjementet har sjelden godt av det, og selv om håndtverket og deler av filmen er fengende holder den ikke helt inn til mål. Jeg ser at det er et visst poeng i filmen vedrørende sør-koreansk ungdom, retningsløshet og opprørstrang, men jeg skjønner egentlig ikke så mye mer ved filmens slutt som ved begynnelsen. Snarere tvert i mot. Hvorfor? er spørsmålet jeg må stille meg, og ja så underholdende er den faktisk ikke at den kan slippe unna akkurat det. Jeg har ikke noe svar.

Igjen; takk til vertskap Fred Ut og Fru Ut som var så vennlig å åpne både Katakomber og hjem for oss. Nei, dette var gøy. Vi skal ikke gjøre det en gang til da?