2006: Tre norske på rad. Sønner, Uro og Reprise.

Før 2006 begynte var det få ting jeg egentlig gledet meg spesielt over i den norske filmverdenen. Ingen av de kommende filmene utpekte seg spesielt i den eller den andre retningen. Med det hederlige unntaket Slipp Jimmy fri var det virkelig få som så spesielt forlokkende ut. Så overrasket Gymnaslærer Pedersen meg med å være bedre enn det den egentlig hadde rett til. Den brysomme mannen likeså. Derfor var forventningene mine til både Uro, Reprise og Sønner muligens skrudd et knepp for langt. På tide å få det norske filmåret ned på jorda igjen? Både ja og nei.

I dette ettords-trekløveret kommer i mine øyne Uro dårligst ut. Den er profesjonelt utført, med kjente og gode skuespillere og noen vil synes at dette er mer enn et hederlig forsøk på å lage en hardkokt politifilm i Norge. For meg så svikter filmen på det mest essensielle; den virker litt lite gjennomarbeidet og slapp på manussiden, og den forventede aggresjonen i Uro blir av den grunn mer tilfeldig enn formgivende. Filmen er et godt forsøk på lage et hardkokt kriminaldrama som eksempelvis våre naboland har blitt så gode på, og stemningen i Uro er det lite å si på. Problemet ligger for meg i hovedpersonens manglende troverdighet, manusets noe paniske forsøk på oppnå seriøsitet, Ane Dahl Torps Lena-inspirerte rolletolkning (”Det var faren din HP! Det var faren din som hoppa!”) og i misbruket av de importerte skuespillerene. Nicolai Cleve Broch er en relativt habil skuespiller, spesielt når han er sur, og det er han stort sett hele tiden her. Det er flere ting ved karakteren, og ikke nødvendigvis skuespilleren, som skurrer i Uro. Karakteren HP har tilsynelatende store problemer med egen psyke, familieliv, samt både å håndtere jobben som undercover politimann og sitt privatliv på en tilfredsstillende og ryddig måte. Han har også en fortid fra Forsvaret og Bodø som det lukter mer enn råtten fisk av. Likevel er han tilsynelatende en up-and-coming-man i Oslo-politiet og allerede kronet til teamlederens soleklare etterfølger. Han får stadig refs for brå og litt for actionpreget håndtering av episodene som oppstår, og han er, ikke minst, like ustabil på begynnelsen av filmen som på slutten. Om aggresjonen hadde opparbeidet seg over tid, og vi hadde fått et innblikk i en viss karakterutvikling i HP så kunne mye av dette vært unngått, men HP endrer ikke karakter. Han er ikke troverdig i den posisjonen han befinner seg i. Dette er i mine øyne en grov manusbommert. Manuset bommer også på å posjonere seriøsiteten, kompromissløsheten og aggresjonen utover filmen. Jeg forstår at forsøket er å skape en knyttneve av en film fra begynnelse til slutt, men på bakgrunn av nevnte karakterbrist og filmens rytme blir dette mindre og mindre effektfullt ettersom historien utvikler seg. Videre kan det hende at jeg har fått en overdose Ane Dahl Torp det siste året, og tidvis viser hun gode takter også i Uro, men de gangene karakteren hennes forsøker å føre normale samtaler her virker det hele litt stivt. Et enda mer kynisk og femme fatale-aktig uttrykk hadde gjort karakteren, og filmen godt, men igjen er det nok manuset som må ta mesteparten av skylda. Til slutt dukker det opp noen stjerneskuespillere i denne filmen; Nicolas Bro har vært fantastisk i de filmene jeg har sett han i. Denne gangen åpner han knapt munnen, og HP lukker den nesten for godt i en scene. Thorsten Flinck er en sterk karakterskuespiller, som her får en lite benyttet, men interessant rolle som øst-europeisk narkobaron. Den gamle kjenningen Nicholas Hope virker mer å være en slags gimmick enn noe annet. Poenget blir vel at det er lite poeng i å dra slike flinke utenlandske skuespillere inn i roller som bortimot hvem som helst kunne ha gjort. Man kan lure på om de opprinnelig var tiltenkt en viktigere del av historien, og om dette ville gjort noe med filmen. Bjørn Floberg innehar filmens desidert mest spennende rolle, og det kommer vel antagelig ikke bare av karakteren, men måten en erfaren skuespiller og Norges mest psykopatiske røst alltid leverer underspilt voldsomhet. Uro er først og fremst et godt håndtverk, men i mine øyne bør en undercover-purk-film være langt mer snedig og engasjerende enn det som er tilfelle her.

Sønner hever lista i norsk film både tema- og mulighetsmessig. Pedofili er et vågalt tema og filmen behandler dette på en måte som virker veldig fornuftig. Der Uro preges av god regi, men mindre godt manusarbeid er Sønner nesten diametralt motsatt. Regien er tidvis litt rufsete, men manuset er gjennomarbeidet og går i få feller. Det må antagelig være slik når man behandler tema som ikke akkurat er hverdagskost i norsk underholdningsbransje. Skuespillerene er mindre kjente, men gjør stort sett det beste ut av det. Henrik Mestad gjør det nok aller best som den pedofile Hans. Rollen hans er nok også den vanskeligste, men det er et kunststykke å få oss til å hate ham og nesten, men bare nesten, ønske at han får hjelp med seg selv. Hovedpersonen Lars, spilles av Nils Jørgen Kaalstad og selv om han er ukjent for meg er jeg ikke i tvil om at vi kan få se mer av han i årene som kommer. Han balanserer på en knivsegg mellom det banale, utenksomme, besluttsomme og usikre. I motsetning til HP i Uro er Lars en svært så nyansert karakter. Han er handlekraftig, men på bakgrunn av barndomsopplevelsene sliter han også med å utvikle naturlige forhold til andre mennesker. Dette kommer best til uttrykk i forholdet til den prostituerte Norunn, og en gang tipper dette litt over i en enkel løsning for å vise Lars’ følelses- og berøringsvegring. Sønner klarer, til tross for temaet, å mikse godt drama med spenning, og ja til og med humor. Den er engasjerende, viktig og underholdende på en og samme tid. Jeg er i hvert fall en av de som er villig til å se forbi en del mindre bra skuespill når en historie som angår oss alle blir behandlet respektfullt, nyansert og med menneskelighet. Overgriperen Hans er nok ikke et tilfelle, men en realitet, men som han selv sier er han også et menneske. Filmen forsøker ikke overforklare, forenkle, og enkelte vil også synes den er litt uklar på fordømmingen. Det synes ikke jeg, og jeg tror nok de aller aller fleste vil klare den delen av arbeidet selv. Sønner er en god og viktig historie utført på akseptabelt vis.

Reprise er en film som jeg egentlig kun hadde hørt om i forbifarten og ikke bitt meg merke i. Et naturlig samarbeid mellom regissør Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt muligens, men personlig har jeg hatt mer sans for Triers rene regi enn jeg har hatt for Vogts franske flørt. Begge to har utmerket seg med gode kortfilmer de siste årene, og det er en helt naturlig, men også meget god utvikling, de viser i Reprise. I utgangspunktet kunne denne filmen blitt en skamflau intellektuell affære. For hva kan man forvente av en historie om to vestkantkamerater som vanker på Kunstnerenes Hus, skriver romaner, får psykisk sammenbrudd og reiser til Paris i tide og utide. Vel, jeg for min del var uhyre skeptisk til om denne filmen kom til å falle ned i fransk kokketeri og ungdommelig streben blandet med for høye ambisjoner. To av tre er ikke så ille, men det som er endra mindre ille er at det faktisk fungerer. Ikke minst takket være de gode skuespillerene og skiftene mellom fortid, nåtid, fremtid og drøm. Jeg er litt usikker på om jeg synes historien i seg selv er så fryktelig god, den kunne vært totalt uinteressant om ikke det var for at karakterene er så overbevisende. Filmens skapere har tydelig vært klar over de fellene de kunne ramle i, og har unngått det hele med en finfin fortellerstemme (og ja, den kunne ødelagt også, men gjør på merkelig vis ikke det) og godt porsjonerte doser med humor og varme. Tidvis blir det hele litt for godardsk for undertegnede, men det er sjelden en påfølgende scene ikke drar irritasjonen og følelsene i en helt annen retning igjen. Filmens noe forvirrede narrasjon når kanskje ikke Buddy-publikumet helt, men i bunn og grunn er dette en feelgood-film med betraktelig substans. De to litterære kameratene er overbevisende, miljøet er tydelig uten å virke alt for karikert og ikke minst virker alle personene ekte. Jeg tok meg selv i å tenke: “disse folka har jeg da vært på fest med”. Reprise har ingenting viktig å fortelle oss som vi ikke har hørt før. Det handler om identitet, og ja noe så banalt som å innfinne seg med hvem man er, hva man makter og det å se sine egne begrensninger. Den har et europeisk filmspråk og en historisk filmforståelse, men likevel er den så tydelig norsk (og da kanskje spesielt med tanke på bipersonene). Jeg har et ambivalent forhold til Reprise. Jeg burde ikke like den. Formspråket er inspirert av filmer jeg egentlig ikke liker, tematikken er uviktig, karakterene kan virke jålete og selvopptatte. Den er likevel en av de bedre norske filmene du kan utsette deg selv for i år, og i 2006 betyr det faktisk en hel del.