Anmeldelse: United 93 (2006)

Som åpningsfilm for september valgte jeg en film det skal bli vanskelig å komme unna når årslisten skal settes opp. Og den vil ligge svært nær toppen også. For dette er et svært sterkt drama og en veldig bra film. Og det er feil å se på denne med noen form for antiamerikanske øyne. Filmen er nemlig kanskje enda viktigere for oss europeere, da vi forhåpentlig enda ikke er helt hjernevasket vedr vårt syn på andre kulturer. Eller? Uansett, denne filmen forteller oss at det faktisk er noen der ute som er i stand til å utføre slike handlinger.
I disse dager er det fem år siden tragedien utspant seg. Den 11. september 2001 ble det kapret fire amerikanske fly, som alle hadde til hensikt å ramme mål på bakken. Tre av disse traff sine mål, mens denne filmen handler om det fjerde. De 19 terroristene som var knyttet til al-Qaeda, hadde plassert piloter ombord i alle fire flyene og overtok nokså raskt kontrollen. Når man ser dette er det viktig å ikke glemme hvor totalt usannsynlig dette scenarioet var i 2001. Det var absolutt ingen som var forberedt på dette. Det var først da det andre flyet krasjet inn i WTC at myndighetene smått begynte å forstå hva som faktisk var på ferde. Like etter ble Pentagon truffet av fly nummer tre. Det fjerde flyet, som hadde tatt av fra New York i morgentimene, hadde et ukjent mål. Først noen minutter etter at dette hadde truffet bakken ble det kjent at også dette hadde vært kapret.

Jeg har i grunnen sett flere filmer om nærliggende tema i år. I filmen Paradise Now beskrives de sjeleplager og de kvaler som selvmordsbombere kan ha i forkant av aksjoner. Dette kommer faktisk også til uttrykk i United 93. I The Road to Guantanamo skildres etterreaksjonsmønsteret til USA i kjølvannet av 9/11, belyst fra den andre siden. Til sammen gir disse tre filmene, selv om Paradise Now konkret skildrer Palestina / Israel-konflikten, et nyansert bilde av hvor sammensatt dette er. De gir til sammen imidlertid også et nokså håpløst bilde av situasjonen, en løsning synes uendelig fjern.
Så, er denne historien sann? Er det fiksjon? Trolig litt av begge deler. Det er et faktum at passasjerene foretok samtaler hjem, til kjente og familiemedlemmer. Disse samtalene er rekonstruerte i filmen. Der kommer det fram at passasjerene faktisk fikk informasjon om de tre andre flyene og hva som hadde skjedd. Det er også et faktum at det ble gitt informasjon om at passasjerene faktisk planla et mottiltak. Det meste av det som skjer på bakken er også nøye rekonstruert. Flere av de virkelige personene er med i filmen, mange av de andre er mer eller mindre ukjente skuespillere. Slutten av filmen er selvsagt fiksjon, men dette kunne utmerket godt ha hendt på denne måten. Noe var det i hvertfall som fikk flyet til å krasje midt på et jorde i Pennsylvania. Ut fra det som skjedde med de andre flyene er det tvilsomt at det å krasje flyet var et mål i seg selv.

Etter dette har jeg mindre lyst til å se World Trade Center [IMDb], selv om jeg sikkert kommer til å gjøre det. Jeg tror den er betydelig dårligere, selv om jeg respekterer amerikanernes behov for også å lage en sånn type film. Altså en ren dramatisering. United 93 bruker dokumentarens språk og beskriver det hele i sanntid. Det er en rimelig nøktern beskrivelse av det hele. Det er lav heltefaktor. Vi vet hvordan det går, vi vet at alle dør, men vi blir revet med likevel. Jeg ble faktisk beveget.