Snakkende biler og fåmælte politifolk

Jeg tok to på rappen på kino søndag kveld. Led av litt filmabstinens etter to mediafrie dager på hytta, i tillegg var jo dette to filmer jeg faktisk hadde lyst til å se. Og begge to var faktisk også bra.

Biler (Cars, 2006) [IMDb]

Og Pixar har nok gjort det igjen. Selv om - hvis jeg skal være helt ærlig - det har gått litt nedover siden Oppdrag Nemo. De Utrolige er nesten like bra som sistnevnte (sønnen min liker De Utrolige bedre enn Nemo), og Biler kommer igjen litt bak De Utrolige. Men seriøst, dette er likevel kvalitets animasjon. Og så mye! To timer med fantastisk detaljrikdom og en flott historie dette også. I tillegg virker det jo som om de hadde så mye på lager at de måtte fylle opp rulleteksten med masse bonusmateriale og homager til sine forrige filmer. Jeg gir meg egentlig ende over for den uttrykksfullhet de har klart å utstyre disse metallklumpene med. Dette er selvsagt umulig utenfor animasjonsuniverset, i Pixars verden blir nemlig metallet mykt, fjæringene blir på en måte flerleddet, og til og med hjulgummien kan benyttes til å uttrykke følelser. Videre til den norske dubbingen — jeg er av de som syns det faktisk er morsomt når det er Jon Herwig Kløtsjen og Kjell Chr. Rygge som kommenterer billøp - og stemmene faktisk er ved, ja nettopp. Som vanlig i Pixars ånd er det flotte sidekarakterer også her. Bill, Lynet McQueens rustne slepebillvenn, er flott (og ikke for slitsomt) stemmegitt av Autofils Jan Erik Larsen. Til slutt — ser man forbi hele denne historien med racerdebutant Lynet, sleipe selvsikre utfordrere og at de gamle er eldst, så er jo hele greia egentlig en hyllest til småby-Amerika og Route 66! Tøft!

URO (2006) [IMDb]

Dette er finfine greier det også. Jeg syns det er mye bra norsk nå! I sommermånedene hadde jeg f. eks. Den brysomme mannen øverst på listen min. Denne vil riktignok ikke toppe augustlisten, men for all del. Det er f. eks. en rekke glimrende skuespillerprestasjoner her. Nicolai Cleve Broch i tittelrollen syns jeg leverer en flott innsats. Det er selvsagt fullt mulig at karakteren han fremstiller, HP, aldri kunne ha opptrådt slik, men det bryr jeg meg mindre om. Nicolai leverer, han. Og Ane Dahl Torp er som vanlig god. I særklasse fremstår imidlertid bareier / forretningsmann / narkobaron / Anepappa og ikke minst golfspiller Bjørn Floberg. Norges definitive Badguy. Skal jeg trekke ned på noen av karakterene, så er det muligens HPs sjef. Greia her er altså at HP har kriminell bakgrunn og har kommet seg på rett kjøl gjennom å tre inn i URO-patruljen. I hvertfall oppfattet jeg det slik. Hans sjef har tydeligvis dette prosjektet, og HP som sine hjertebarn. Hans engasjement i saken virket til tider noe overdrevet og litt uten substans, men dette trekker lite ned på helheten. Selve historien ellers mangler det lille ekstra, det er et nokså ufarlig spor regissøren følger her. Ingen bomber underveis, eller twist & turns som snudde det hele på hodet. Og hvorfor skulle det nå være det? Hvorfor ikke gjøre dette helt streit. Og med det lykkes for så vidt Faldbakken til fulle. Han skildrer et for meg temmelig ukjent norsk storbymiljø på tøft vis. Kamerabruken er i begynnelsen veldig håndholdt og ristende, men det går over, og merkes etterhvert egentlig ikke som stressende. Stort sett tett og fin regi gjør at dette slett ikke sporer av, men har en god utvikling fra start til mål. Helt OK film!