Døden tar Trønderbanen …

Rundbordsanmeldelse: Strangers on a Train (1951) [IMDb]

Det var fullt på Trønderbanen denne dagen. Klokken var rundt 16.30, og de fleste var mennesker på vei hjem fra jobb i Trondheim. Jeg trengte meg foran en gammel dame og kapret en ledig plass ved vinduet. Jeg hørte hun småskjelte av gårde i retning konduktøren, mens jeg skrudde korken av lommelerken og satte meg til rette. En person skubbet kraftig borti meg da han satte seg på det ledige setet ved siden av. Irritert kikket jeg opp, litt for å se om det virkelig ikke var andre seter denne mannen kunne ha valgt, litt for å se om det var noen jeg kjente. Sjansene for begge var lik null og viste seg å holde stikk. Imidlertid, mannen nikket nærmest gjenkjennende til meg og innledet smilende en umiddelbar samtale.

Fritt overført til et Film Noir-aktig bygde-Norge kunne Patricia Highsmiths roman fortonet seg noenlunde som over. En lignende situasjon er det i hvert fall tennisspilleren Guy Haines (Farley Granger) plutselig befinner seg i, da han på vei hjem med toget plutselig blir sittende alene med den sleske og ufyselig rike Bruno Anthony (Robert Walker).

I denne tvers i gjennom fengslende Hitchcock-thrilleren dras to komplett forskjellige menns skjebner sammen mot et ufrivillig felles mål — mord. Hitchcock åpner filmen ved å vise oss to ulike par sko som haster mot toget. Guy Haines har et par konservativt utseende sko, Bruno Anthony med sitt sorte og hvite smått dekadente skopar. Ut fra bevegelsene til personene, Guys selvsikre steg og Brunos nervøse skritt, har vi allerede etablert personlighetene til begge nesten før vi får se ansiktene deres. Etter litt småsnakk som oppstår etter at Bruno dulter borti Guy ved bordet, foreslår Bruno ganske raskt at, i teorien selvsagt, kunne de to myrde hverandres brysomme personer? Bruno kan myrde Guys kone i bytte mot at Guy myrder Brunos far. Guy blir frastøtt ved tanken — og ikke mindre av at den andre faktisk utfører sin del av handlingen og legger press på Guy til å gjøre det samme.
Strangers on a Train ruver høyt blant Hitchcocks mest anerkjente verk. Mesterverket er så nitidig konstruert og karakterene så velutviklede at seeren forlengst er fortrolig med plotet lenge før Bruno utfører sitt mord.
Det er uvanlig mange navn som står kreditert manus for denne filmen. Historien er nemlig slik: Etter å ha lest Patricia Highsmiths bok betalte Hitchcock umiddelbart $7,500 for filmrettighetene og satte seg ned med et grovutkast til manus, senere bragte han inn Raymond Chandler for å fullføre dette — et samarbeid som viste seg å bli like frustrerende for begge parter.

Først insisterte Hitchcock på å arbeide tett opptil Chandler og finpusse på detaljene akkurat som han så de for seg i filmen. Dette gjorde snart at den geniale, men alkoholiserte Chandler ble nervøs og oppfarende. Like fullt ble Chandlers manus Hitchcocks endelige utkast til film, selv om han mot slutten ba sin favorittskribent Ben Hecht om å komme inn for å piffe det hele noe opp. Denne var imidlertid opptatt med flere andre skript, og fikk derfor sin assistent Czenzi Ormonde til å stramme opp noe av dialogen før Hecht ga sin endelige godkjenning.
Granger er flott som det uskyldige offer i det onde plotet, og Walker, som for øvrig bare rakk én film til før sin død, fremstiller en av Hitchcocks mest djevelske og karismatiske skurker. Vi får videre servert ett av filmhistoriens mest spesielle mord, hvor vi er vitne til handlingen reflektert i offerets briller som ligger på bakken. Brilliant.

Filmen fikk sin remake allerede i 1969 under navnet Once You Kiss a Stranger [IMDb], og er også basis for Danny DeVitos komedie Throw Momma From the Train (1987) [IMDb]. I tillegg er det for tiden ytterligere en remake under produksjon [IMDb].

NB: Hitchcocks cameo kommer tidlig — han går ombord på toget bærende på en kontrabasskasse i det Guy går av i hjembyen.