Brick (2006)

Det nærmer seg en ny rundbordsanmeldelse. De som er interessert i å skrive noen ord om en film noir fra 1941-1958 kan gjøre det her. Eventuelt kan du poste det du skriver i en egen blogg/hjemmeside, men husk da å lenke til (og fra) denne tråden i forumet. Jeg jobber med å komme meg gjennom noen film noir-filmer jeg ikke har sett for å velge noe jeg vil skrive om, men tenkte det kunne være morsomt å varme opp med en veldig god og annerledes film i genren noen har valgt å kalle teen noir.

Brick beskrives som neo-noir og high-school-film uten egentlig å kunne kalles noen av delene. Noen drar paralleller til TV-serien “Veronica Mars” uten at jeg helt ser de. Jeg ser heller at denne på lik linje med Donnie Darko garantert vil få en stor kultskare enn at den spiller på samme strenger som f.eks. L.A. Confidential eller Chinatown for den saks skyld. Teen noir er kanskje ikke den verste betegnelsen filmen kunne få. All dialog og estetisering i filmen er klart både ment som en homage til genren film noir, men på mange måter blir den også en slags parodi (men uten noen form for latterliggjøring) av nevnte genre. Mye her vil falle inn under det de fleste vil forbinde med klassisk film noir; intrigen er mangedobbel, det er opptil flere femmes fatale, oppbyggingen og ikke minst det hardkokte miljøet og den steintøffe noe svulstige dialogen. Likevel foregår det hele i at high-school-miljø der kidsa forsøker å tilpasse seg og dermed tilhører forskjellige miljøer og klikker. Midt i dette skapes det en nesten “Twin Peaks”-aktig stemning og plot der en ung kvinnelig elev blir funnet drept. Hennes tidligere kjæreste, Brendan Frye, tar saken og med både den klassiske detektivens holdning og metoder blir oppgaven altoverskyggende. Joseph Gordon-Lewitt er helt glimrende i denne rollen, og uten hans tydelig studerte kroppsholdning og tilnærming til genren tviler jeg på om Brick hadde vært like effektiv. Som medhjelper har han geniet Brain, og til slutt klarer Brendan å infiltrere narkomiljøet som eks-kjæresten var en del av. Her styrer tenåringen The Pin med skyggefull og hard hånd, og det er ingen enkel oppgave for Brendan å plotte mot de intrigene som allerede eksistere i dette miljøet. En maktkamp mellom to ledere klarer han likevel å utnytte til sin fordel. Så er det bare det at det finnes kvinner som vil stikke kjepper i hjulene hans, og det ørlille faktum at han er i ferd med å besvime av søvnmangel og en fryktelig lei hoste.

Bricks sterkeste kort er dialogen. Den er nesten for intelligent og veldig ofte både underfundig og snappy. Noen trekker referanser til forfatteren Dashiell Hammett, uten at jeg kan underbygge det, men verdt å merke seg er det at Brendan her lider av samme pustebesvær som ble Hammetts endelikt i 1961. Klærne elevene i filmen bruker er en merkelig miks mellom moderne klær og 30/40-tallsstil. Dette merkes kanskje best i The Pins karakteristiske frakk, men også i flere av karakterenes bukser og sko. Foto er veldig godt, nesten merkelig profesjonelt i forhold til budsjettet på $500.000. Vi snakker på alle måter en skikkelig knalldebut fra førstegangsregissør Rian Johnson. Definitivt en mann å se etter de neste årene. Tidligere har han blant annet jobbet med skrekkdramaet May (som jeg også gjerne anbefaler), og denne filmen får også sin lille hodenikk i Brick da en kvinne med liknende kjølebag som May kan observeres i bakgrunnen i en av filmens scener.

Det er lite annet å si om Brick at om ikke den tilgjorte, men smarte, dialogen setter deg helt ut så er dette en årets mest interessante filmer. Legg for eksempel merke til hovedkvarteret til The Pin. Alle vegger er dekket av panel, og neppe noe en tenåring selv ville valgt. Mysteriet blir raskt oppklart ved at det selvfølgelig morens kjeller som benyttes til The Pins volds- og narkotikapregete hverdag. Jeg liker genreblanding generelt og det kan virke som om selve high school-genren i så måte er på moten igjen. Som en hybrid av både krim, superhelter, skrekk og komedie, men helst ikke alt på en gang…