The Road to Guantanamo (2006)

I kjølvannet av 9/11-tragedien brøt kanskje vår tids største paranoia ut, systematisk iscenesatt av USA og støttet av nesten hele den vestlige verden. Kanskje kan man ikke bebreide noen for å reagere på en slik terrorhandling. Likevel blir det alltid et spørsmål om metoder. Politikere som tolker det som et folkekrav at de må reagere umiddelbart kan lede til lite gjennomtenkte handlinger. Helt uten sammenligning for øvrig klipte nordmenn håret av tyskertøsene i maidagene 1945, og rev befestninger og infrastruktur som tyskerne hadde bygd. Alt mer eller mindre stilltiende godkjent av myndighetene. Og der og da rimelig forståelig. I etterpåklokskapens lys er det imidlertid lett å se absurditeten også i reaksjonene.
Michael Winterbottom har i denne filmen satt fokus på “The Tipton Three”. Dette er tre britiske ungdommer av pakistansk herkomst som, kanskje noe naivt, drar til Pakistan rett etter 11. september 2001. Den ene skal finne seg en kone og gifte seg, de andre følger med. Vel fremme i et Pakistan som de ikke riktig er en del av, bestemmer de seg videre for å dra over grensen til Afghanistan. Hva det er som egentlig utløser denne handlingen står ikke helt krystallklart for meg. Er det et ønske om å hjelpe sine muslimske brødre? I såfall hvordan? Ingen av de har noen personlig grunn eller bakgrunn for å gjøre dette. Språkproblemer og generelt kaos i Afghanistan fører raskt til at de blir tatt til fange av pakistanske grensesoldater og etterhvert overlatt i amerikansk varetekt. Genévekonvensjonen gjelder ikke for terrorister. Det som er interessant er at det tilsynelatende heller ikke behøver å foreligge noen bevisbyrde for det siste. Systematiske forhør og tortur kan lede til tilståelser, og det er det mønsteret amerikanerne opererer etter.

Ved å holde fangene konstant i ro, helt uten bevegelse og mosjon bare avbrutt av ørkesløse tellinger brytes man langsomt ned. Avbruddene kommer i form av innkallelser til forhør hvor de samme spørsmålene gjentas og gjentas. Etter et langt opphold i Pakistan flyttes etterhvert fangene på store transportfly til Cuba, hvor det samme fortsetter. Torturen utvides til å omfatte lyd og lysinntrykk. Metal-musikk spilt smertelig høyt kombinert med hvittlys mens man er lenket knestående til gulvet. Ingen forklaringer kontrolleres og sjekkes. Forhørerne produserer ulne videoopptak hvor de hevder å gjenkjenne ungdommene. Det er nærmest utrolig at de klarer seg gjennom dette uten å gå med på hva som helst. Etterhvert gir man faktisk opp og sender ungdommene hjem til Birmingham.
Filmen er ensidig og unyansert i sin fremstilling. Den legger ingen vekt på årsaken til amerikanernes handlinger, altså selve 9/11. Heller forklarer ingen fra denne siden reaksjonsmønsteret. Til tross for dette er det liten grunn til å tvile på at dette skjer og har skjedd på Cuba. Winterbottom avslutter med å fortelle at av de rundt 750 fangene som har vært i Guantanamo Bay, er kun 10 tiltalt. Men ingen er dømt.
Jeg har vel beskrevet dette så langt som at jeg ble engasjert av dette? Hm. Pussig nok så tror jeg at jeg glemmer dette forholdsvis raskt. Det er mulig at det er noe fundamentalt galt med meg, men jeg ble liksom aldri helt hektet på selve historien som utspant seg. Hvorfor er jeg litt usikker på, kanskje klarer jeg ikke helt å tro på måten de tre forklarer seg til kamera på mot slutten. “De har bare valgt å gå videre med sine liv” forklarer en av dem lett smilende. Hvor er hatet? Beundringsverdig.