Rundbordsanmeldelse, runde 4

The Postman (1997)

Vi lar skolelæreren fortelle: Det kom en mann vandrende gjennom Utahs øde saltsletter — og hans navn var Postmannen. Ja, slik begynner denne historien, barn. Vi må 30 år tilbake i tid, til år 2013, da vår store nasjon var fullstendig nedbrutt etter flere kriger. Den siste krigen hadde satt oss flere tiår tilbake teknologisk, og kanskje flere hundre år på det demokratiske og på det samfunnsmessige planet. Vår stolte nasjonalforsamling var oppløst, kongressen og Det Hvite Hus var brent ned til grunnen. Så absurd dette enn kan høres ut for dere, hadde vi ingen president, ei heller var det tillatt å heise vårt eget flagg. De forente stater var rett og slett oppløst, og de menneskene som var igjen levde i adskilte mindre bosettinger spredt ut over hele landet.
Våre landsmenn ble holdt under et jernhardt åk av Holnistene. Nathan Holn, måtte hans navn til evig tid være synonymt med forræderi og despotisme, startet bevegelsen med den hensikt å skulle samle hele De Forente Stater til et nytt enevelde ledet av ham selv. På sin side samlet han en hær bestående av fribyttere og opportunister, men etterhvert benyttet han sin økende makt til å tvangsinnrullere også vanlige menn fra landsbyene. Nathan Holns høyre hånd var General Bethlehem. Bethlehem videreførte og forsterket tyranniet ved Holns død på enda mer grusomt og ytterliggående manér.
Siden folk ble holdt adskilt i små bosettinger, og siden alle kommunikasjonslinjer var brutt ned, var det umulig å spre informasjon om nasjonens tilstand. Folk flest hadde et enormt behov for informasjon og kontakt med hverandre. Historien forteller at den første dagen da Postmannen dukket opp ved den lille byen Pineview, ble han mottatt med stor skepsis, endog fiendtlighet. Imidlertid hadde han med seg brev til én av landsbyens innbyggere og slik startet det hele. Postmannen sørget ved hjelp av frivillige unge gutter og jenter for å opprette et landsomfattende nett av postruter, og dette førte etterhvert til en stor trussel for General Bethlehem og hans forsøk på enevelde.
Problemene tårnet seg etterhvert slik opp for Bethlehem at han ikke så annen utvei enn å konfrontere Postmannen personlig i et mann-mot-mann-oppgjør. Nasjonens helt, Postmannen, beseiret generalen og oppløste deretter Holnisthæren. Vår store nasjon ble deretter atter fri takket være én manns innsats. Og her er vi i dag, barn, tilbake der vi var en gang for lenge lenge siden. Et internasjonalt verdenspoliti, med økonomiske og politiske interesser i Midt-Østen, Sør-Amerika og resten av verden. Utelukkende i fredens tjeneste. Nå vil jeg at dere går ut og heiser det amerikanske flagget til Postmannens ære.

Tja, hadde historien om Postmannen vært sann, så ser jeg heller ikke bort fra at det fiktive scenarioet jeg beskrev over ville funnet sted.
Kevin Costner har som kjent touchet innom begrepet postapokalypse også i den infamøse Waterworld [IMDb], så dette kan han, hehe. I motsetning til sistnevnte har The Postman faktisk sine øyeblikk og historien er grei nok. Filmen beskriver en karakter som er mer sammensatt enn den rene helteskikkelsen som historielæreren legger ut om. Han er en opportunist selv, som lever fra hånd til munn ved å fremføre noen haltende Shakespearestrofer i et slags omreisende Vaudevilleteater bestående av ham selv og muldyret hans. Vi har en strålende Will Patton i rollen som den gjennomført onde General Bethlehem. Hatten av. Men som i de aller fleste av Costners filmer overveldes vi av sentimentalitet og klisjéer, så mye at det blir kvalmende. Det er søtt, tre sukkerspinn er som kjent i hvert fall to for mange. Og det hele er selvsagt veldig, veldig proamerikansk.

Øyeblikkene som huskes er få, men minneverdige nok:

• I treningsleiren til generalens hær underholdes soldatene på kveldstid med gamle filmer. Kinomaskinisten blir steinet når han prøver å vise Universal Soldier [IMDb].
• I en cameo dukker Tom Petty (nærmere presentasjon unødvendig) opp som borgermester i Bridge City, og følgende replikkveksling utspiller seg:

Postman: I know you. You’re… famous.
Tom Petty: I was once.

• For den musikkinteresserte er det mange referanser til The Beatles. Costners favoritter?

Slikt syns jeg er ganske morsomt.
Filmen er altså, om noen skulle være i tvil, på ingen måte et must. Den kan imidlertid være helt grei tidtrøyte hvis man ikke har sett den før. Her er for øvrig lenke til denne rundens tråd i forumet.