Tore Kong? Så det er det han egentlig heter? Samlepost #2

Det går litt seint med DJ’en om dagen. I motsetning til min gode kollega har jeg minimalt med tid til å se mye film for tiden, så det blir samleposter i ordets rette forstand. Nå holder gbang fortet med bravur, så jeg håper dere tilgir meg. Jeg kommer sterkere tilbake!

King Kong [IMDb]. Sent, men absolutt godt. Jeg burde vel strengt tatt sett King Kong mens den fremdeles gikk på kino; da hadde det kilt litt ekstra under actionsekvensene og jeg hadde kanskje felt en tåre til på slutten. Samtidig fikk jeg overraskende mye ut av Kong og co. hjemme i stua selv med 21-tommeren min. Dette vitner vel om at filmen er mer enn bare spesial- og andre effekter, men også et ekte eventyr med alt det innebærer. Den er blitt en flott homage til originalen, noe som understrekes lekkert da Carl Denham lurer på om Fay er tilgjengelig. Det er hun selvfølgelig ikke, hun spiller inn film med en viss Cooper. 30-talls estetikken er helt fantastisk, og jeg synes det er et aspekt som virkelig løfter filmen. Der er selvfølgelig en forutsetning for historien, men det er også estetisk nydelig og man slipper å gå Godzilla-fella. Det er vel kanskje det største problemet med `76-versjonen av Kong; den føles noe umotivert og malplassert. Naomi Watts er akkurat passe blond og høylytt til å fylle rollen perfekt. Samspillet mellom henne og Kong er til tider elektrisk, og det er lett å glemme at Kong egentlig ikke eksisterer. Effektene er det ingenting å utsette på, i så fall glemte jeg det i all neglbitingen. For filmen er et actioneventyr uten like med en akkurat passe klisjefylt kjærlighetshistorie i bånn. Til tider ble det litt vel Starship Troopers for min smak og noen av actionsekvensene var dratt noe langt, men her må jeg nok skylde på titteomstendighetene. Mange var redde for Jack Black i rollen som Denham, men jeg synes han kunne vært enda mer Jack Black faktisk. Han burde da være mannen til å spille stormannsgal? Ellers synes jeg Adrien Brody gjør en fin jobb, og Kyle Chandler er herlig selvopptatt og gjentar vel strengt tatt rollen sin i den glemte TV-serien “The Lyon’s Den” som gikk på TV2 for en tid tilbake. Alt i alt brillefin underholdning, selv på DVD.
The Girl From Monday [IMDb]. Det er egentlig ingenting i veien med The Girl From Monday, men allikevel føles den uforløst og kanskje til og med noe uinteressant. Dette er helt klart et eksperiment på lik linje med Book of Life, hvor video brukes for det det er verdt. Jeg var redd det skulle bli en slitsom halvannen time, men filmen er faktisk ganske lekker å se på, og stilen står godt til historien. Det er her problemet ligger; Hartley ønsker å si noe om materialisme og konsumsamfunnet og lager det han selv kaller en “fake” sci-fi. Vips, plutselig fremstår filmen for meg som en eksperimentfilm laget av noen andre som er svært så inspirert av Hartley. Det er en morsom idè, at man ikke kan ha sex med følelser og alt det der, men til tider føles det dessverre litt flaut og nesten teit. Filmen berører velkjente Hartley-temaer, da særlig alienasjon (denne gang i form av en utenomjordisk skapning, tittelens The Girl From Monday), men alt dette samfunnspratet kjeder meg og er ikke det jeg vil se i en Hartley-film. Det mest interessante er forholdet mellom Jack, Cecile og TGFM og deres historier. Det er hovedpersonene som er interessante, og forklaringen på hvorfor ting er som de er i samfunnet generelt fremstår ofte som rotete og kan være trøblete å få oversikt over. Derfor føles filmen til tider noe uforløst; at hele bakgrunnshistorien er på god vei til å komme i veien for det mellommenneskelige. For all del, mannen må få lov til å lage slike filmer og jeg vedgår gjerne at den noe negative tonen i denne anmeldelsen er et resultat av en ørliten skuffelse. Filmen fungerer veldig bra når den er på sitt mest Hartleyeske, og noe av dialogen er av god gammel standard. Vi får håpe han er tilbake for fullt neste gang, sammen med Henry Fool.
The Incredibles [IMDb]. Finnes det en dårlig Pixar film? Jeg synes å huske at jeg irriterte meg grenseløs over musikken i Toy Story 2, men utenom det har jeg bare ytterst positive møter med disse filmene. I motsetning til Disney’s ofte overmoraliserende (og kun det) barnsligheter, tar Pixar noen sjanser og lager underholdning på høyt (intellektuellt) nivå. Når i tillegg Brad Bird får hovedansvaret, blir det ekstra morsomt for oss voksne og. The Incredibles er et hyggelig gjensyn, og hvis jeg husker riktig så jeg denne i originalversjon i THX første gang. Det som slo meg da er at det faktisk er en fantastisk bra actionfilm. Morsom historie, bra superhelter og superskurk(er) og flotte actionsekvenser. I tillegg funker hele den familiegreia svært godt. Det er en bra kontrast; superhelt/familiemann. Absurde superheltutfordringer avløser dagligdagse familieproblemer. Pixar har generelt en tendens til å lage historier som i tillegg fungerer svært godt som animasjon, appelerer til så og si alle. Ekstra morsomt er det når de disser skurker som bedriver såkalt monologuing (skrives det sånn?), altså at de skryter så mye av seg selv at de mister konsentrasjonen. Det har jeg faktisk aldri tenkt på, men det er så sant! Mye bra stemmer her også, særlig Samuel L. Jackson og Jason Lee fungerer bra. Den beste prestasjonen er det vel Bird selv som står for, som eksentriske Edna Mode. Fantastisk! Det ser også ut til at Bird skal regissere Ratatouille som er neste i rekken etter Cars hos Pixar. Da er det bare å glede seg!
Mission: Impossible [IMDb]. Som en oppvarming til nummer 3 i serien (som jeg skal se i kveld, anmeldelse følger), fikk jeg endelig et gjensyn med den første filmen basert på Bruce Gellers TV-serie som gikk fra 1966 til 1973 pluss et par sesonger på 80-tallet. Filmen viderebringer kun en karakter fra TV-serien, nemlig James (Jim) Phelps. De andre agentene i IMF-teamet er nye. Tom Cruise har planlagt mange filmer i M:I-serien, og har hatt det som mål å finne en ny regissør til hver film. Til den første filmen valgte han altså Brian DePalma, og filmen ligger tett opp til TV-serien når det gjelder tematikk. Den er følgelig mer eksplosiv og fokuserer mer på èn agent, i motsetning til hele teamet. Jeg liker begge de første filmene, men kanskje denne best siden jeg er stor fan av TV-serien og synes denne inneholder mer av agentaspektet. John Woos bidrag er lekkert, men baserer seg mer på stil enn innhold selv om vi får noen fiffige maskesekvenser her også. Det var tidlig bestemt at filmene skulle konsentrere seg mer på Ethan Hunt karakteren, noe jeg faktisk synes er litt synd. Det hadde vært interessant hvis de kunne fått til en film i serien som konsentrerte seg om IMF-temaet som helhet, slik de gjør i begynnelsen av denne filmen. Hele begynnelsen er fantastisk sekvens, og jeg synes filmen taper seg noe mot slutten. Med et unntak selvfølgelig; den nedfiringen i velvet gir meg fortsatt frysninger. Samtidig forstår jeg fokuset på en agent som bryter med IMF som gir et bedre utgangspunkt for en historie, samtidig som det er lettere med oppfølgere. Det er vel også rimelig klart at Cruise selv, som står bak prosjektet, ikke har altfor mange innvendinger mot at filmene følger Ethan Hunt. Det er et forståelig valg, selv om den første filmen lider noe under dette mot slutten. Dette var i enda større grad tilfelle i DePalmas Snake Eyes, filmen han lagde etter M:I, som har en fantastisk åpningssekvens men faller helt igjennom mot slutten. Så ille er det ikke med M:I; den holder helt inn. Nesten. I kveld får vi se hvordan det går med vår venn, Mr. Hunt.
“Curb Your Enthusiasm” -sesong 1 [IMDb]. Må innrømme at jeg bruker en del tid på TV-serier når jeg første har mulighet til å se noe i det hele tatt, og nå har jeg endelig kommet i gang med “Curb Your Enthusiasm”. Som det har fremgått av tidligere poster her på Gjemmestedet, er jeg stor fan av denne type komikk og jeg har ventet lenge på muligheten til å følge denne serien på DVD. Vet ikke om alle kjenner konseptet, men vi følger altså Larry David, som var med å startet “Seinfeld” i sin tid. Han spiller så å si seg selv, og selv om serien til tider kan minne om “Seinfeld”, er den ganske annerledes i både tematikk og utførelse. Et poeng er også at serien er på HBO, derfor kan man faktisk banne så mye man vil, og det gjøres det et stort poeng av. Nå prøver ikke serien i det hele tatt å leve på ettermælet etter “Seinfeld” på noen måte, men referansene til serien er mange og Larry bruker selvfølgelig den for alt den er verdt: Did you ever watch Seinfeld? I tillegg dukker både Jason Alexander og Julia Louis-Dreyfuss opp som seg selv. Det er selvfølgelig pinligheter som står i fokus, og det som er fantastisk bra med denne serien er at det er umulig å ikke være enig med Larry David. Han stiller spørsmålene man absolutt ikke skal stille, drar spøker når det minst passer og blir misforstått konstant. Men han har alltid rett. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne være som han, det må være fantastisk befriende. Man skulle vært flinkere på å påpeke ting man egentlig ikke i skal påpeke, i allefall ikke der og da. I tillegg er det mange fantastiske gjesteroller og særlig Richard Lewis spiller seg selv med herlig selvironi. I tillegg er Cheryl Hines fabelaktig som Larrys kone. Det tok et par episoder før jeg helt fikk foten av dette, men det er viktig med slik komikk at man blir kjent med karakterene før det virkelig blir morsomt. I tillegge er det normaliteten, det naturalistiske, som tiltrekker meg. Det er en bragd å skape komikk ut av dagligdagse ting, da trenger du en timing og et øye man sjelden ser hos komikere. Det gjør man i høyeste grad i “Curb Your Enthusiasm”. Er allerde i gang med sesong 2, og det blir bare bedre og bedre.