Sorstalanság (Fateless, 2005)

Nobelprisvinneren Imre Kertész‘ roman Sorstalanság (Steg for steg) har siden utgivelsen i 1975 sjokkert og imponert lesere verden over. Forfatteren nektet i flere år å filmatisere romanen, men lot seg til slutt overtale til å skrive manuset selv. Manusarbeidet ga Kertész frihet til å utvide materialet og skrive flere selvopplevde detaljer inn i historien.
Forfatteren selv var tenåring da han overlevde konsentrasjonsleirene.

Den unge György bor sammen med sin far og sin stemor i Budapest under den andre verdenskrig. Foreldrene er skilt, og moren bor et annet sted i byen. Da de første jødene blir sendt avgårde på arbeidsleir, deriblant faren, varer det heller ikke lenge før også György og andre barn lider samme skjebne. Togturen som tar dagevis tar dem etterhvert med seg ut av Ungarn og inn i Polen. Første stoppested er utryddelsesleirene Auschwitz og Birkenau.

Med en gang jeg startet å se filmen, og soundtracket spilte opp, så slo det meg at det virket som et svært spesielt valg av musikk. Jeg visste at jeg skulle se et drama av tristeste slag, derfor ble jeg overrasket over det fengende, nokså lyse og nynnbare temaet. Da jeg etterhvert fikk undersøkt dette, viste det seg at det var Ennio Morricone som sto bak. Usikker på om dette preget min opplevelse av filmen direkte, men i noen av scenene slo det meg virkelig hvor mye musikken forsterket det som foregikk på lerretet: Hvis vi unnlater å ta med de mange, uendelig lange straffeoppstillingene hvor man ble tvunget til å stå oppstilt på rekke og rad var det lite direkte vold i filmen. Men man skildrer for oss — mennesker som sulter og fryser i hjel, som gradvis svinner bort under åket, som bare dør. Likvognene slites fremover av andre som er døden nær, barbeint over sølete eksersisplasser. Ingen stemmer, ingen voiceover. Og over dette ligger det en uendelig vakker arie og svever, som balanserer mellom strykere og klarinett, øker og svinner i styrke. Det er sterkt!

Regissør Lájos Koltai debuterte med denne filmen etter å ha jobbet som filmfotograf siden 1970. Det merkes at han fortsatt vektlegger dette sterkt. Filmen er skutt i bruntoner, i noen scener nesten sort/hvitt, og bildene er til tross for det grelle tema nesten innbydende. Et annet særtrekk er den hyppige bruken av korte tagninger som alle fader ut i svart. Til å begynne med syns jeg nesten at dette var irriterende, men etterhvert forsto jeg at hensikten var å vise den uendelig lange tidsperioden man oppholdt seg i leirene. For hver ny tagning; en ny dag, en ny uke, en ny årstid.

Aldri så jeg leirene skildret på en slik måte hverken i Pianisten eller i Schindler’s liste, to nærliggende filmer om samme tema. Da gjør det ingenting at Daniel Craig dukker opp i en slags cameo, dette er et sterkt og rørende drama.