It’s All Gone Pete Tong (2004)

En film med en veldig merkelig tittel som krever en forklaring. Pete Tong er en virkelig person, en berømt DJ med eget program på BBC1 samt at han har produsert denne filmen om en oppdiktet DJ… Han medvirker i tillegg i en liten rolle. Imidlertid har han i enkelte kretser blant sine egne liten kred. Uttrykket “It’s all gone Pete Tong” er dermed cockney-slang for “It’s all gone wrong / too much”. I tillegg til selvironi passer det jo godt for filmens hovedperson! Frankie Wilde er nemlig kongen blant DJ-er (djtokyoboogie ikke medregnet) og lever til de grader jetsetlivet på Ibiza. Han utsettes for tilnærmet gudedyrkelse blant fansen. Hans innspilte mikser selger som varmt hvetebrød, han topper listene og høster det han kan og vel så det gjennom et enormt alkohol- og kokainforbruk. Dette kunne vel ha fortsatt slik, men mens plateselskapet venter på hans neste skive, mister Frankie hørselen! En latent øreskade har utviklet seg voldsomt på grunn av støyen han daglig er utsatt for. You’re deaf, man! skriker legen hans, uten at Frankie hører det av den grunn. Dette kan jo mildt sagt være katastrofalt for hvem som helst og ikke minst for en DJ!

Når det etterhvert går opp for Frankie hva dette vil innebære, faller alt i staver. Kona forlater ham til fordel for en av kompisene hans. Dopbruken eskalerer til tidligere uutforskede høyder. Han isolerer seg fullstendig i huset sitt og tar kun i mot besøk av langere. I rusen hallusinerer han fram en “coke badger”, en grevling, som gir ham næringen (dopet) han trenger. Dette er noen fantastisk morsomme (ja!) scener!

Dette er ingen musikkfilm som enkelte regner den som, selv om mye av handlingen skjer i et slikt miljø. Den er et drama om et menneskes plutselige Krise med stor K, krisen som snur opp og ned på hele ens liv, og hvordan og om det er mulig å komme seg ut av dette. Til tross for det for så vidt dystre tema, så har man altså valgt komediens språk i fremstillingen. Jeg lo høyt flere ganger av enkelte scener. Paul Kaye som Frankie bærer filmen, han er Frankie. Jeg tror faktisk på dette!

Stilen er liksom-dokumentaren, eller “mockumentary” som det kalles. Jeg syns dette er vellykket. Både virkelige stjerner fra DJ-miljøene og venner av karakteren Frankie intervjues om hva de tror har skjedd med ham i perioden han er borte. De har delvis rett, men det de ikke vet er at Frankie etterhvert tar et oppgjør med seg selv og i prosessen oppdager han skjulte talenter. Komplett døv planlegger han comeback. Og på en genial måte. Jeg syns at dette tidvis var strålende underholdning!