The New World (2005)

Jeg kan si flere positive ting om The New World. For eksempel er det en veldig vakker film. Det er en kunstnerisk film. Det er en teknisk uovertruffen film. Likevel er den en lidelse, en kraftanstrengelse og en enorm skuffelse. Jeg skal gå så langt som å si at jeg aldri har sett en så pretensiøs tullefilm noen gang. Jeg holdt på å gi opp flere ganger, men en ting holdt meg tilbake: et sterkt ønske om å være en av de første filmbloggerene som slakter Terrence Malicks såkalte mesterverk. Det kan virke som om han har bestemt seg for å bryte alle reglene i boken ved å beskytte seg med den palisaden som kalles kunstnerisk frihet. Her kryssklippes det vilt, det klippes og hoppes i tid og voice-over blir brukt helt uten mål og mening. Hendelser som burde vært essensielle blir utelatt, mens andre sceneriske tagninger blir nedlasset med ord: Hours pass, and she speaks not a word.

The New World er historien om Pocahontas fortalt gjennom de to mennene som elsket henne, John Smith og John Rolfe. Jeg orker ikke kommentere de forskjellige påstandene og autensiteten rundt denne historien fordi filmen egentlig ikke åpner for det. Det er likevel fristende å påpeke at i hvert fall forholdet til Smith må være verdens mest romantiserte pedofilisak. Jeg orker heller ikke gå gjennom handlingen her, men kan male med brede penselstrøk og si at Pocahontas treffer Smith, forelsker seg, mye fram og tilbake, stridigheter med indianerene, flere kolonister, Smith drar, lurer henne til å tro at han har druknet, hun gifter seg med Rolfe, oppdager at Smith fortsatt lever og drar til London for å finne ham, finner ham, men velger Rolfe likevel, dør. Denne historien blir ikke så mye fortalt som forsøkt vist for oss. Malicks intensjoner med dette er forståelige, til og med prisverdige og noe alle filmkunstnere gjerne vil forsøke. Noe av poenget blir imidlertid borte da den unødvendige voice-overen dukker opp i tide og utide.

Det er mulig noen ønsker å drepe meg for meningene mine. Det er mulig noen vil gi opp å lese det jeg skriver. Jeg kan likevel ikke for alt i verden få meg til å lovprise The New World. Til tross for alle den kunstneriske kvaliteter så klarer jeg verken å forstå eller leve meg inn i dette emosjonelle drapet av en film. Jeg er av den typen som også setter pris på høyverdige filmer, og min første opplevelse med Andrej Rublev er muligens min største filmopplevelse. The New World forblir derimot uinteressant og jeg føler aldri at den forsøker å kommunisere med meg. Den er som å gå gjennom et galleri, beskue kunstverk fra en forgangen tid og se at det er vakkert uten at noe egentlig fester seg. Det er fullt mulig jeg er dum. Det er fullt mulig jeg er følelsesløs. Det er fullt mulig denne filmen ikke er for meg, og det blir jeg nødt til å innfinne meg med. Min Malick-film vil for alltid være Days of Heaven, med sine bruntoner og nedtonede vakre historie. Jeg får ikke den samme følelsen av The New World og det jeg nok vil huske aller best er den gørrkjedelige monotone musikken og mennesker sett i froskeperspektiv i høyt gress med armene i været. Slike bilder er det mange av i The New World. Og fugler som flyr, vann som renner, gress i vinden. Å så flott naturen er! Filmen blir så oppslukt av disse bildene som metaforer for karakterenes følelser at den glemmer å fylle ut karakterene. De føler noe hele tiden, se fuglene flyr og gresset vaier i vinden, men de forblir pappfigurer. Personer jeg strengt egentlig ikke orker bruke fem minutter på en gang. Er det egentlig noen av disse menneskene jeg skal føle noe for, eller blir det hele ødelagt av Malick kunstneriske ambisjoner? Filmen virker ikke å ha noen store poenger utover dette. Ja det er et plot angående indianere, kolonister og tittelen på filmen kan leses på flere måter. Filmen går likevel ingen steder, skal ingen steder og virker totalt meningsløs på meg. Om det eneste du forlanger av en film er vakre bilder så er dette filmen for deg. Om du er interessert i en film uten meningsfull dialog og med meningsløs voice-over er dette filmen for deg. Om du er interessert i zen eller bølgeskvulp på walkman er muligens filmen også noe for deg. Jeg tror mange føler de er nødt til å like denne filmen nettopp på grunn av dette. Dette er liksom filmen med stor F. Den skal være så betydningsfull, så spesiell og så interessant at man kan føle seg kjepphøy og tro at man har forstått noe. Vel, tro om igjen. Malick tråkker i salaten og koker suppe på sine kunstneriske aspirasjoner, Tarkovskij og kryssklipping. Han vil at vi skal føle bildene, vi skal oppleve med kamera hvordan karakterene har det. Resultatet har blitt at ingen av karakterene blir tilkjennegjort. De er like blanke på slutten av filmen som de var på begynnelsen. Jeg kjedet meg, irriterte meg, ble oppgitt og ga til slutt blanke. Det eneste Malick gjør her er å sette sammen en rekke bilder av mennesker som går og går og ser og ser. Mange rennende øyne og såre føtter med andre ord.

Det er en sterk kvalitet over arbeidet med filmen og det synes. En del scener var på grensen til rørende; hovedkarakterens første dag med engelske klær, indianerene som ankommer London og finner en virkelighet og en ordnet natur som er brutalt annerledes. Det er likevel grenser for hvor mye av Malicks froskeperspektiver, lengtende blikk og tidshopp man skal tåle. Det må for alle himmelske dagers skyld være noen andre som reagerer på dette?! Malick har laget fantastiske filmer, og han gjør det helt sikkert igjen. Denne gangen har han ikke klart det.