Ulv! Ulv! En alien i hånden er bedre enn ti døde på loftet!

Cry_Wolf (2005)

Det åpner med Cake og låten Tougher Than It Is, og da henger jeg som kjent med litt lenger (som tidligere nevnt gjør gode låter ofte filmene bedre for meg, jeg er enkel sånn). Men når sant skal sies kunne vel Cake ha hatt konsert i denne filmen uten at den hadde blitt særlig mye bedre. Nå skal dere høre. High school. Maskekledt seriemorder. Jon Bon Jovi er en av lærerne (den eneste jeg så, faktisk). Og alle som har prøvd instant messaging (gaim, MSN Messenger e.a.) vet at man ikke kan få meldinger fra noen man ikke vet hvem er! Nå skal dere slippe å høre mer. [IMDb]

Cold & Dark (2005)

Dette er langt morsommere. Eller, mer underholdende. Det leveres godt håndtverk på fotosiden, kanskje virker det litt påtatt lekkert innimellom? Denne britiske filmen begynner som en ordinær politithriller. Hovedpersonene er DI John Dark og hans sjef Mortimer Shade. Dark and Shade, Cold and Dark? Korrekt, her er det noe muffens. DCI Shade er besatt av en Hidden/Alien-like thingy og John Dark må etterhvert gjøre noe med dette. Det sprøytes blod og gørr i massevis her folkens, og filmen har faktisk sine positive trekk, men det holder ikke helt opp til elitesjiktet. [IMDb]

Frágiles (Fragile, 2005)

Ja, dette var i sannhet en overraskelse. Hvem hadde trodd (ikke jeg i hvert fall) at Calista Flockhart (Ally McBeal) kunne spille?

Fragile er en spansk produksjon fra en regissør ved navn Jaume Balagueró. Han står tidligere bak bl. a. Darkness [IMDb] med Anna Paquin og Lena Olin i to av rollene, som det antagelig er vel verdt å sjekke ut.
Når jeg setter meg ned for å se en film i horror/thriller-kategoriene, så syns jeg det er mulig å ane allerede helt fra starten av hvorvidt dette blir godkjent eller ei. Session 9 [IMDb] hadde for eksempel litt av dette, selv om den ikke er sammenlignbar med denne etter de fleste andre kriterier. Jeg snakker om en uggen, udefinerbar utrygghetsfølelse. Fragile er en spøkelsesvariant av grøssersjangeren, og den starter flott avgårde.

Historien er lagt til et gammelt barnesykehus. Sykehuset er under nedleggelse, det er få barn igjen og kun en liten stab. Hit kommer Amy (Flockhart) for å ta over jobben etter en sykepleier som nettopp har sluttet. Grunnen til dette får vi presentert etterhvert. Sykehuset er svært, i gammel engelsk godsstil, og passe forfallent med lange mørke korridorer. Tredje etasje er dessuten avstengt av grunner som ingen vil snakke om.
Her ligger dermed det meste til rette for en skikkelig se-deg-over-skulderen-opplevelse.

Filmen gjør bruk av en simpel oppskrift for å prøve å gjøre det verst mulig for oss seere. Barn som trues. For det liker vi vel ikke? Nei, det gjør vi ei. Barna på sykehuset er nemlig i det siste utsatt for en rekke dystre opplevelser. En liten gutt får plutselig på uforklarlig vis brukket det ene benet. Endog to ganger, og andre gang mens han er under observasjon. En av jentenes forklaringer på hva som har skjedd, at det er Charlotte som har gjort dette, blir avfeid som vås. Det finnes nemlig ingen Charlotte på sykehuset.

Regissøren gjør fin bruk av kamera. Speil er jo alltid en god ting i grøssere. Sykehuset i seg selv er en flott kulisse. Det uforklarlige henger som et tungt bakteppe over hele første halvdel av filmen. Når selve trusselen så manifesterer seg taper filmen seg litt for første gang. Det hadde, nær sagt som alltid, vært til det beste å overlate det lille elementet til seernes fantasi. OK, så skvetter man kanskje, men resultatet er at etter dette så vet man hva man står ovenfor. Fantasien trengs ikke lenger. Helt på slutten klarer ikke regissøren å bestemme seg helt. Skal han gi oss en ikke-konklusiv slutt eller ikke? Eller rettere sagt, skal han avslutte med en komplett happy ending eller ikke? Jeg syns det står respekt av måten han avrunder på!
Jeg har sett flere filmer i denne brede kategorien nå i det siste, denne skiller seg hittil ut som den klart beste.