Tidtrøyte

Must Love Dogs (2005)

Jeg hadde mine sterke mistanker til denne filmen før jeg begynte å se den. I et ørlite håp om at John Cusack kunne tilføre den noe, han er i mine øyne som oftest veldig bra, så ville jeg likevel prøve. Dommen: Denne filmen er et kjerneeksempel på Hollywood-søppel. Dette er så, så dårlig. Den er selvsagt ikke i nærheten av å være så dårlig at den bør ses. Nei, nei, for Guds skyld, styr unna. Diane Lane er virkelig patetisk, men manus og/eller regi er jo ikke til noen som helst hjelp heller, da! Jeg ble først bare matt av dette tullet, faktisk ganske raskt. Etterhvert ble jeg tungt depressiv, ikke på grunn av noe som skjedde i filmen, men snarere av mangel på dette. Depresjonen gikk etterhvert over i en voldsom trang til å skade noen. Kanskje ved å tvinge dem til å se filmen. Men heldigvis hadde mine nærmeste for lengst lagt seg. Ingen får et rikere liv av å bruke 98 minutter på denne. Og attpåtil er mye av musikken ved Sheryl Kråke. Og nei, jeg vil ikke si noe om handlingen. Ei heller linke til IMDb.

Domino (2005)

Mulig at jeg er sliten nå kanskje. Mulig også at forrige opplevelse (se over) ennå sitter i kroppen. Men også denne syns jeg er fordømt dårlig! Ganske fine farger til tross er det forvirrende kamerabruk, popkulturelt foto, støyende musikk, innslag fra Jerry Springer-show (som jeg intenst hater) og repetitiv fortellerstemme (siste del av setningen gjentas, tro det eller ei). Innholdsløse sidekarakterer som jeg ikke helt skjønner hva gjør i filmen, Mickey Rourke, Keira Knightley var mye bedre i Stolthet og Fordom og en sann historie som ikke er sann likevel. Det slenges også ut selvfølgeligheter som dette: There are three kinds of people in this world — the rich, the poor and everyone inbetween. Aargh.

Identity (2003)

Filmen følger en klassisk grøsseroppskrift. Noen personer blir på grunn av et forferdelig regnvær tvunget til å søke ly på et motell, et svært avsidesliggende sådant. Personene virker tilsynelatende helt tilfeldig sammenrasket, vi har en politimann (Ray Liotta) og hans medbrakte livsfarlige morder (Jake Busey), privatsjåfør og ekspolitimann (John Cusack), en ung kvinne (Amanda Peet), en familie med en liten sønn samt et nygift ektepar i tillegg til motellinnehaveren selv. Motellområdet er for sikkerhets skyld oppført oppå en gammel indiansk gravplass. Well, there it is. Ikke overraskende begynner én etter én av de ufrivillige gjestene å bli drept på diverse uhumske måter. Dette er jo nokså kjedelig, egentlig. Jeg stusset bare på hva innledningen til filmen hadde med alt dette å gjøre. Der får vi nemlig se psykiater Alfred Molina som gjennomgår en del lydbånd. Lydbåndene er intervjuer med en av hans pasienter (alltid sjarmerende Pruitt Taylor Vince), som straks er klar for den elektriske stol etter å ha begått, ja nettopp, en del uhumske drap. Måten disse to historiene forbindes til slutt var noe uventet og littegranne far out, men det skapte i det minste en original vri på den klassiske historien. Men til slutt ble også det forutsigbart. Likevel, bare så det er klinkende klart — dette er desidert den beste av de tre filmene i denne posten. Jeg spanderer til og med en link til denne. [IMDb]