The Matador (2005)

schizoid: Kosmorama #7

Filmmusikken betyr en del for meg. Noen soundtrack legger jeg mer merke til enn andre sånn ved første gangs visning. Den filmen jeg har sett i år som mest bevisst har gjort soundtracket til nærmest en gimmick, er uten tvil The Business. The Matador peker seg ikke spesielt ut i denne retning, men noen godbiter er det. Jeg fatter umiddelbart interesse når åpningssporet er A Town Called Malice med The Jam, sikkert fordi jeg tilhører den generasjonen.
Hva hadde jeg så av forventninger til denne filmen. Ikke særlig, egentlig. Den passet sendemessig inn mellom to andre filmer. Likevel, forhåndsomtalen virket ganske interessant, om en leiemorder som hadde mistet gnisten. Jeg studerte ikke rollelisten nærmere, og ble derfor positivt overrasket over å finne Greg Kinnear der i tillegg til Pierce Brosnan.
Handlingen er ikke svært komplisert. Leiemorder Julian (Brosnan) og konsulent Danny (Kinnear) sine veier krysses ved en tilfeldighet i Mexico City, der begge er på respektive oppdrag. De blir hengende sammen, amerikanere på tur, og Julian røper for Danny hva det er han driver med. Han får til og med en direkte demonstrasjon. You’re a hitman?! Oh, stop it. I call myself a facilitator of fatalities. Ingen vaskekjerring altså, snarere linoleumsterapeut. Omtrent her er det vel soundtracket spiller opp med Tom Jones’ It’s Not Unusual, noe som gjør at jeg får lurt inn denne historien:

Patient: Doctor, I can’t stop singing Green, green grass of home.
Doctor: That sounds like the Tom Jones Syndrome.
Patient: Is it common?
Doctor: Well, it’s not unusual!

Tittelen The Matador går nok noe dypere enn det vi blir presentert for på overflaten. Det er riktignok nok av ‘ekte’ matadorscener. Men leiemorder Julian Noble er en mann som er fullstendig uten bindinger til noen andre. Han ‘viker unna’ (geddit?) for direkte spørsmål og lyver når han kan. Hans målestokk på hva som skal til for at noen skal kunne kalles venner er også svært liten.

Men, Julian har slitt i det siste. Han begynner å se bilder av små barn i det han skal knerte sine ofre. Og her svikter manuset. Vi blir ikke presentert for noen som helst årsak til disse problemene, hva det nå måtte være av hendelser (rent bortsett fra alle drapene :)) som utløser disse reaksjonene. I stedet spøkes det bort: It’s as serious as an erection problem, og filmen klarer ikke helt å finne balansen mellom actionkomedie og drama. Synes jeg. Men Julians feil må korrigeres — hans arbeidsgivere vil ha ham drept. Julian mener at dette kun kan løses ved sin eneste venn Dannys hjelp. Og slik går det vel?
Filmen var for så vidt grei nok, den. Jeg skjønte riktignok ikke helt hva den ville, men Greg Kinnear var god. Og når det er på det mest hektiske så drar Asia i gang med The Heat of the Moment. Og da er det vel OK? Tre eller fire? OK, fire.