Lonesome Jim (2005)

relasjoner: Kosmorama #6

Det henger en svart sky over hodet på Jim. Den har hengt der en stund og han er i ferd med å bryte sammen. Der er det vi møter ham. Jim er 27 år og bor egentlig i New York, der han lever av å gå tur med folks hunder. Han har nå reist hjem til familien sin i Indiana for å ha et nervøst sammenbrudd. Akkurat dette avverger han selv ved å i stedet fremkalle et for sin bror. Broren Tim er fem år eldre og bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Disse to brødrene er muligens det mest deprimerte brødreparet på film i nyere tid. If I’m a fuckup, then you’re a tragedy! utbryter Jim til sin bror, med nærmest skjebnesvangert resultat. Ikke mindre deprimert, men håpløst rekende rundt på hjemstedets barer, møter Jim sykepleieren Anika. Han kvikner umiddelbart noe til og serverer en av de beste, mest subtile sjekkereplikker jeg noensinne har hørt:

Anika: I write too. But only for myself.
Jim: I like your audience.

Fantastisk. Filmen er full av denne typen lun humor. Jim er så deprimert at man bare må humre i medlidenhet. Casey Affleck er helt perfekt i rollen og Liv Tyler er også bra som Anika. I tillegg har de utmerket støtte i Mary Kay Place som Jims mor. I rollen som Uncle Evil (ja, faktisk), et dophue og narkolanger av en onkel, finner vi en strålende opplagt Mark Boone Junior.

De fire kuratorene på Kosmorama gjorde også her et utmerket valg, denne gang i kategorien relasjoner.
Kan man si at det er noe filmen handler om, så er det vel nettopp om familierelasjoner. James C. Strouse har levert et flott manus og regissør Buscemi har hatt den takknemlige oppgaven å bare lose disse eminente skuespillerne gjennom dette. Jeg føler ikke at filmen vil fortelle oss noe spesielt, annet enn at det er håp for oss alle uansett hvor dystert livet ser ut? Og det er jo generelt en god ting å ta med seg.