Where the Truth Lies (2005)

relasjoner: Kosmorama #5

Ikke den filmen jeg hadde forventet meg av Atom Egoyan. Dette er egentlig en kriminalhistorie i film-noirens ånd, men fortalt på en svært subtil måte. Intensjonen er å vise spenninger på flere plan, hvor ingenting er som det ser ut til å være på overflaten. I den forstand kan man altså gjenkjenne Egoyan.

Historien er som følger: Lanny (Kevin Bacon) og Vince (Colin Firth) har på slutten av 50-tallet enorm suksess over hele USA som TV-verter for store innsamlingsaksjoner. De har nærmest heltestatus og lever som guder. Over denne glamouren kastes det en skygge da en ung kvinne blir funnet død i badekaret i deres felles hotellsuite. Det antas drukning som følge av en overdose. Ingen blir mistenkt for noe, men guttenes karrierer får en brå slutt.
Vi hopper så til tidlig 70-tall, der en ung kvinnelig journalist (Alison Lohman) har fattet interesse for historien og ønsker å skrive om hva som egentlig skjedde dengang. Hun har en spesiell egeninteresse i saken, og etterhvert som hun graver finner hun at det er flere involverte enn først antatt. Kan noen av dem faktisk fortelle om hva som skjedde?

Relasjoner
fl. [fra lat., av referere] forhold, forbindelse,
berøring, sammenheng i r- til

Egoyan har på en fin måte klart vekslingen mellom 1957 og 1972, og filmen har gjennomgående en god tidskoloritt. Nå settes riktignok ikke filmen på prøve i særlig stor grad hva kulisser gjelder, den fokuserer i større grad på samspill mellom mennesker. Dette er likevel ikke alene nok for en film som dette. Historien utvikler seg i et sedat, ikke-neglebitende tempo, og til tider svært langtekkelig. Alison Lohman i den kvinnelige hovedrollen fanger meg dessuten ikke i det hele tatt. Noe rettes opp av at Kevin Bacon aldri er dårlig, heller ikke her. Colin Firth blir litt for overfladisk for meg, selv om det gjøres et poeng av at det er sånn karakteren Vince er.

Til tross for at den er ganske fin å se på, så mangler det en god del her for min del. Den faller liksom litt mellom de to stolene “Film Noir” og “Psykologisk drama” og klarer ikke helt å reise seg opp igjen i sittende stilling. Flott filmplakat og artig ordspill i tittelen til tross — sorry!