Rundbordsanmeldelse 3: Undead (2003)

For meg er de aller beste zombiefilmene de som har visse sosiale poenger. Erketypen på slike er vel Romeros pågående zombiesyklus. De beste zombiefilmene kaster ikke bare gørr og innvoller etter deg. De gjør for så vidt det óg, og det er er definitivt en del av sjarmen med slike filmer, men noen klarer å sette zombiefilmen i et samfunnsmessig lys. Det australske brødreparet Spierig gjør ikke akkurat det med sin kultfilm Undead [IMDb], men de har klart å lage en film som underholder, og som tidvis er ganske spennende.

Undead bringer seks personer sammen i et tilfluktssted da noen merkelige lys på himmelen setter fiskerbyen (Berkeley) de bor i ute av spill. Folk dør, gjenoppstår som zombier og bare noen få heldige slipper unna. De seks som samles er; Marion - en våpenglad fisker som på mystisk vis allerede har forutsett zombieinfestasjonen, René - byens “Catch-of-the-Day”-dronning er vår heltinne, Wayne - en pilot, Sallyanne - Waynes gravide kjæreste og Renés “Catch-of-the-Day”-konkurrent, Harrison - nervøs politimann med store språkproblemer og Molly - Harrisons ferske partner. En umake gjeng med noen konflikter seg i mellom. Undead presenterer fint lite nytt materiale. Den spiller mye på en litt teit humor som ikke gir filmen noe annet enn en god følelse av at den ikke tar seg selv alt for høytidelig. Undead er ikke spesielt morsom, men har et rikt referansenivå. Både Romero (”Let’s shop!”), Jackson (en spade) og Raimi (”Join us!”) får sine tydelige nikk og som alltid er slikt både tilfredsstillende og velkomment. Undead tilføyer et ekstra poeng til zombie-historiene ved å la filmen skli over i nesten ren sci-fi jo nærmere slutten man kommer, for så å snøre igjen sekken og ende opp som ren zombie-film igjen. Slutten, som jeg ikke skal røpe her, virker litt merkelig, men gjennomtenkt og bildemessig veldig urovekkende.

Undead er en amatørfilm, laget på minimalt budsjett. Det er likfullt en ganske god og imponerende film som klarer å skape en egen stemning. Fortekstene gir allerede en pekepinn på hva slags film det er, med sitt helt klare B-preg. Skuespillerene virker å overspille med vilje og i mine øyne er det bare René som kommer fra det med en viss verdighet i behold. Marion er en tullete person, med sine UFO-historier, trick-skudd og profesjonelle holdning (men han klarer å se tøff ut i snekkerbukse og det er jo noe) og politimannen Harrison virker å være av en annen verden med sin pipestemme og feighet. René er litt småtøff stonewashed outback-kvinne som virker å bry seg med helt andre ting enn skjønnhetskonkurranser. Derfor virker også subplotet med fiendeskapet mellom de to kvinnene unødvendig. Dialogen virker ikke så snappy som den burde og hviler seg ofte på klisjéhumor (”All right, listen up! No one is gonna die! Not today! Not on my fuckin’ watch!”). Likefullt lykkes Spierig-brødrene å skape en ganske urovekkende stemning og de utnytter sine restriksjoner på en god måte.

Undead er skutt på 16mm og video og har derfor et litt kornete bilde, men fargebruken er en enorm stemningsskaper. Fra det knusktørre sandfargete til noen helt fortreffelig blåtoner. Filmen har også gode digitale effekter som ble skapt på brødrenes egen hjemme-PC. Disse er kanskje det mest imponerende med hele filmen, selv om de egentlig ikke bidrar så mye til selve zombie-historien i seg selv. Sci-fi-effektene grenser faretruende opp mot showoff og jobbsøking enn nødvendighet. Men de er flotte da.

Hva er det som er tiltrekkende med zombiefilmer? Filmer der de døde våkner til liv og spiser sine levende slektninger i et regn av gørr og blodsprøyt? Jeg har allerede nevnt den iboende samfunnskritikken - vi er alle på et vis zombier i vår egen virkelighet. Et annet poeng er at zombiefilmer ofte er ganske uskyldige filmer. De er uskyldig moro som maler brede strøk over en relativt ufarlig vold. En unnskyldning for å kunne være grafisk og eksplisitt og lage splatterfilm med mennesker. Det er noe ufarlig over volden som utøves over zombiene, de er allerede døde og blir ikke drevet av annet enn instinkter. Derfor er også noe av det tiltrekkende med zombiefilmer at de er en stor dose moro som man kan vende tilbake til igjen og igjen uten spesiell skyldfølelse. På det punktet scorer Undead alle sine poenger. Det er en særs underholdende film og den første halve timen er faktisk ganske så guffen. Jeg skal se den igjen. Snart.