Tsotsi (2005)

empati: Kosmorama #2

Jeg kan virkelig ikke skjønne annet enn at dette må ha vært en fortjent vinner av den Oscarprisen den fikk for beste utenlandske film. Riktignok uten å ha sett noen av de andre kandidatene. Vel flørter den nok litt vel åpenlyst med juryen (og våre følelser også) på et par punkter, men den er en soleklar målestokk på hvorvidt man kan føle empati eller ikke. Blir man ikke berørt av handlingen i denne filmen så har man psykopatiske trekk. Og det har vi ikke her på d7u.org.
Tsotsi (Presley Chweneyagae) er en ung gjengleder i Johannesburg, som sammen med sine tre sidekicks rett og slett lever av kriminalitet. Det går over styr en kveld de prøver å rane en eldre farget mann på t-banen og knivstikker ham til døde. Den ferskeste i gjengen, en tidligere skolelærer (!) er den som tar sterkest avstand fra dette og lar sin aversjon mot voldshandlingen gå ut over Tsotsi. Det skulle han ikke gjort. Resultatet er at Tsotsi forlater de andre for på egen hånd å stjele en bil i overklassestrøket i Johannesburg. Dette går også veldig galt og som en svært ufrivillig bonus sitter Tsotsi plutselig med ansvaret for et spedbarn. Og det er dette filmen i hovedsak dreier seg om. Barnet blir et speilbilde av Tsotsis egen oppvekst som vi glimtvis får gjenfortalt. Eller rettere, Tsotsi gjennomgår gradvis en forvandling der han forsøker å hindre at dette barnet får samme oppvekst som han selv. I det han skjønner at barnet kanskje har størst sjanse for å oppnå dette sammen med sine foreldre, er det kanskje for sent?

Empati
[fra eng., av gr.empatheia ‘lidelse’] (evne til) inn-
levelse i et annet menneskes situasjon el. tankeliv

Hovedrolleinnehaveren er en utrolig karismatisk skuespiller som tillegger rollen en stor grad av troverdighet - dette gjelder forresten de fleste av skuespillerne. Sidekarakterene er også faktisk viktige i denne filmen og leverer gode prestasjoner.

Ikke minst gjelder dette den unge fattige Miriam (Terry Pheto) som i en periode blir surrogatmor. Delvis skildres også den vanvittige fattigdommen samt klasse- (og rase-)forskjellene på en god måte. Men det er likevel innimellom langt mer, ja… håp i denne filmen enn det var f. eks. i Cavite. Blant annet synes jeg dette blir synliggjort ved at mange virker å ha rene klær og noe så elementært som tilgang på friskt vann. Motpolen til dette er selvsagt de foreldreløse barna som har sitt eget tilholdssted i kloakkrørene utenfor byen…

Det tekniske er mer enn godkjent, fotograferingen gjør veldig bra bruk av skygger og lys for å forsterke utvalgte scener. Soundtracket er også veldig passende, med en slags afrikaansbasert rap som et ekstra litt fremmed element. Slutten har regissøren overlatt fullstendig til oss, og det er veldig bra! Med en mer konklusiv slutt kunne filmen faktisk risikert å ha falt gjennom. Men dette sjakktrekket gjør at den står støtt og jeg anbefaler den mer enn gjerne.