Turbo: A Power Rangers Movie (1997) - gjesteanmeldelse

Jeg overlater igjen ordet til Gerhard, nevøen, som ønsker å dele denne traurige opplevelsen med oss :)

Da jeg var sånn cirka 8 år gammel, var høydepunktet i uken lørdag formiddag. Da stod jeg opp i ni-tiden, gikk ned og satte på TV-en, og forsvant inn i Power Rangers-universet. Jeg husker at jeg nesten hadde problemer med å skjønne hvordan det gikk an å lage så bra TV-underholdning som denne serien, og på en måte er det litt av den samme følelsen av at fatteevnen ikke strekker til som slår meg når jeg ser denne filmen. Dette er nemlig så dårlig at det nesten er litt utrolig.

For de som av en eller annen grunn er litt over gjennomsnittlig inne i serien, er denne filmen ment å skulle være en slags overgang mellom TV-seriene Power Rangers: Zeo og Power Rangers: Turbo. (Trolig unødvendig å si - hvis du er nok inne i serien til å vite hva Zeo og Turbo er, visste du nok også dette om filmen fra før.) Dette er den andre Power Rangers-filmen, der den første (Mighty Morphin’ Power Rangers: The Movie) kom i 1995 og utspilte seg utenfor kontinuiteten i serien for øvrig. Dette gjør at filmen vi omtaler her i dag ikke direkte kan kalles en oppfølger til den første, noe som egentlig bare bidrar til å gjøre hele dette allerede vanvittige opplegget enda mer forvirrende og sinnssykt.

Men la oss nå ikke miste motet før vi har begynt. Vi gir plotet en fair sjans. Det som i all hovedsak skjer, er at våre fem venner må bruke sin mystiske kraft til å befri Lerigot (en slags rom-trollmann som ser ut som en krysning mellom en ewok og en Furby-dukke) fra fangenskap hos Divatox, en kvinnelig rom-pirat med onde hensikter. Hun vil bruke hans magiske krefter til å befri sin “forlovede”, Maligore, fra fangenskap i en vulkan på Jorden. (At Maligore er et ti meter høyt dragelignende monster, er tydeligvis ikke noe hinder. Er det kjærlighet, så er det vel det.)

OK. Så våre venner legger ut på sin ferd mot den tropiske vulkanøya hvor ting etter hvert foregår. Det som videre skjer, er så selvsagt at det nesten smerter meg å måtte oppsummere det: Maligore vekkes til live, våre fem venner tvinges, etter litt tafatt utøvelse av diverse kampsport, til å ta i bruk sine fem Zords (roboter til bruk i kamp, i virkeligheten biler) til å danne den fantastiske, enorme krigsroboten MegaZord, som i sin tur dreper Maligore med ett eneste sverdslag. Dette kan nok, av noen, oppleves som noe skuffende, siden selve transformasjonsprosessen tar atskillig lenger tid enn selve kampen, selv om også den hales ut for alt den er verdt og mer til. Selvsagt slipper Divatox unna til slutt, og sverger like selvsagt å ta hevn over våre venner. Dette legger da grunnlaget for konflikten i Power Rangers: Turbo.

Greit nok, så plotet er ikke Oscar-materiale. Men skuespillet redder kanskje noe? Nei, det gjør ikke det! Men det er kanskje ikke BARE skuespillernes feil? Replikkene er så bunnløst tragisk skrevet at man trenger magiske krefter på nivå med Lerigots for å få tynet god film ut av dem. De latterlige kostymene til våre venner tilsvarer omtrent det man får hvis man vasker en vanlig tettsittende, elastisk skidrakt i Homo Color (rosa, gult, lyseblått - hva gir du meg?), og spesialeffekter vil jeg ikke engang snakke om. Jo, jeg vil snakke om dem. De er også elendige. Sånn, da var dét sagt.

Turbo: A Power Rangers Movie er en dårlig, dårlig film. Dersom du har godt humør og en positiv innstilling, gjerne i selskap med gode venner og godt drikke, kan den til nød passere som “så dårlig at den er bra”, men dersom du faktisk lyster på en god film som virkelig gir deg noe - skygg unna. Denne filmen vil i så fall ikke gi deg annet enn depresjoner og selvmordstanker.