For unge jenter, for mange kvinner, byer med kvinnenavn og røde øyne

The Woodsman (USA, 2004)

I mange andre filmer blir vi presentert for (den tidligere) voldsmannen som prøver å reetablere seg etter å ha sonet en dom. The Woodsman går likevel ganske langt i tabubelagt retning, da det denne gang er snakk om en pedofil seksualforbryter.

Kevin Bacon spiller Walter som nettopp har sluppet ut etter å ha sonet 12 år for overgrep mot en liten jente. Av venner og familie er det bare én igjen som ønsker kontakt, nemlig søsterens ektemann. Walter får jobb hos en trelasthandler som del av rehabiliterings- programmet. Dagene er ellers ørkesløse bestående av terapitimer og selvbebreidelser. På jobben møter han Vicky (Kyra Sedgwick) som er en tøff guttejente, men som faller for Walters mystiske avvisenhet. Hun aner raskt at det er noe mørkt i hans fortid og etter at de innleder et forhold forteller så Walter henne dette. Hvordan går så forholdet til Vicky? Hun er den første som bryr seg om Walter, føler han. Men hva tror hun egentlig om ham?
Walter er en mann som vet at han ikke er normal. Hans definisjon av ‘normal’ når han blir spurt om dette av psykologen er: Normal er jeg når jeg kan snakke med en (ung) jente uten å tenke på ….
Regissør Nicole Kassell beveger seg ut på en sylskarp egg med en slik film. Temaet er svært ømtålig. Skal man legge sympatien hos overgriper eller offer? Skal man kanskje styre unna sympatien — men hva blir da igjen? Kassell gjør ut fra filmens vinkling et ikke altfor overraskende valg her, og jeg er veldig usikker på om dette var et dårlig valg eller ikke. Men filmen er uansett god, mye på grunn av Kevin Bacons troverdige fremstilling av den sjeletorturerte Walter. [IMDb]

HBO: Big Love

Bill er gift med Barb. Og Nickie. Og Margene. I HBOs nye serie tas vi med inn i livet til Bill (Bill Paxton) og hans tre koner som spilles av Jeanne Triplehorn, Chloë Sevigny og Ginnifer Goodwin.

Bill får lov til dette fordi han er mormoner. Vel, ikke akkurat. Seriens dramatiske bærebjelke hviler på det faktum at flerkoneri forlengst er forbudt også i de mormonske kretser, men at det fortsatt praktiseres i de mer fundamentalistiske delene av miljøet. Bill kommer fra et slikt miljø, hvor hans foreldre og bror fortsatt har tilhold. Han har på sin side klart å videreføre dette også i sitt liv selv om han bor i byen. De bor i tre sammenbygde hus som hver bestyres av de respektive hustruene. Disse gjør krav på sitt, og det er ganske fantastisk å se hvordan de tre møtes og prøver å bli enige om ektemanndager. Det er jo ikke så enkelt som å bare ha ham etter tur - hva da med helgene? Og alle barnas bursdager - da må han jo helst være hos den familien. Jeg misunner faktisk ikke Bill dette. Bland så inn også noe usikkerhet rundt potens - mannen skal jo levere hver enda kveld, så er vi der. Bill har sannelig sitt å stri med, tro meg.
Etter én episode er jeg usikker på hva man vil med serien. De fundamentalistiske mormonerne har litt mafiapreg. Man har endog plassert Harry Dean Stanton som pastor.

Men dette er vel ikke Sopranos uten drapene? Og hva er det som kan skje egentlig? Det slår meg at hvis dette ikke tar spesielt dramatiske vendinger etterhvert så kan det bli kjedelig. Hvem gidder vel å se på sine egne problemer hver uke, multiplisert med tre? Og da ser jeg helt bort fra potensproblemene, lol.

Elizabethtown (USA, 2005)

Det som redder denne filmen for min del er en strålende opplagt Susan Sarandon, og en begravelse som går ned i flammer.
Drew Baylor (Orlando Bloom) er en, inntil filmen begynner, wonderboy designer i fritidsskobransjen. Men så går det så rett på trynet som det er mulig. En sko det er lagt ned 1 milliard dollar i utviklingen av flopper til de grader. Drews sjef, som spilles av Alec Baldwin, uttrykker det slik: … a failure of mythic proportions, a folk tale that makes other people feel better because it didn’t happen to them. Den godeste Drew er like godt underveis i et ikke overbevisende selvmordsforsøk da telefonen ringer. Hans far er død mens han besøkte slektninger. Vel, Drew må hjelpe moren og søsteren ved å hente hjem faren. På flyet treffer han så flyvertinnen Claire (Kirsten Dunst) som er en usedvanlig geskjeftig dame. Hun prakker på ham telefonnummeret sitt. Etter dette trår filmen vannet en stund. Det er hyggelige og småtrivelige scener mens Drew blir kjent med farens familie sin og finner ut hvor sterke slektsbåndene er. Men det skjer da så lite, så lite. Claire dukker så opp igjen til begravelsen og jeg skjønte hvordan dette ville gå videre.

Men, filmens høydepunkt kommer under selve begravelsen når familien er samlet til minnestund. Susan Sarandon som spiller Drews mor holder en fantastisk tale for sin avdøde mann. Her vil seeren vite at hun er uglesett av farens familie, hun ’snappet’ ham angivelig med seg bort derfra i sin tid. Hun blir tatt inn i varmen igjen etter at hun avslutter talen med stepping, hehe. Må sees. Og ikke nok med det. En av Drews slektninger har en gang spilt i et band hvis karrieretopp besto i å være plakatfyll på en konsert med Lynyrd Skynyrd. Bandet samles igjen for å spille i begravelsen og drar i gang med låten Freebird, en klassiker, men kanskje ikke forbundet spesielt med begravelser. Men dette er flotte greier. Jeg må røpe dette, beklager altså. De har rigget opp en stor kunstig hvit fugl oppunder taket som skal seile fram og tilbake over salen mens de spiller. Fuglen tar på en eller annen måte fyr, og krasjer til stor panikk. Regissør Cameron Crowes musikkinteresse gjør at jeg bl. a. tar dette som en hyllest til Lynyrd Skynyrd, som jo krasjet i et fly…
Jeg må vel si at det er summen av enkeltepisoder som gjør at jeg syns filmen er severdig, mens den totalt ikke gjorde varig inntrykk. [IMDb]

Red Eye (USA, 2005)

Huff, dette var labre greier gitt. En helt tradisjonell, i negativ forstand, actionfilm fra Wes Craven. Minus for dårlig skuespill fra Cillian Murphy, kanskje litt pluss for Rachel McAdams. Brian Cox spiller som alltid en habil nok birolle, men likevel blir han en kulisse som vi ikke får noe forhold til i det hele tatt.

Historien er som følger: Rachel McAdams er hotellbestyreren Lisa som blir kidnappet av en eneste grunn - hun er den eneste som kan endre bookingsystemet på hotellet hvor hun arbeider. En fast gjest på hotellet, en omstridt politiker, skal nemlig likvideres. For å få til dette må han flyttes til et bestemt rom på hotellet. Der kommer altså Lisa inn. Kidnapperens pressmiddel er at Lisas far vil bli drept hvis hun ikke samarbeider. Mye av handlingen foregår på et fly, nattflyet til Miami som går under navnet Red Eye. Hvis jeg forsto dette riktig da. Dette skapte hos meg absolutt intet engasjement, nemlig. Uansett har Lisa og hennes “kidnapper” havnet på dette flyet sammen, til tross for en rekke med tilfeldigheter i forkant. På slutten kjørte Craven på for fullt med Scream-effekter, dere vet, forfølgelse fra rom til rom der BadGuy stadig fortsetter til tross for å for lengst være klar for intensiven. Dette var altså ikke bra. [IMDb]