A touch of Frost, selvmord og voudoun, mann! Samlepost #5.

Seppuku eller harakiri er den tradisjonelle og rituelle måten samuraiene begikk selvmord på for å hindre å falle i fiendens hender, eller for å bøte for den skam de måtte ha påført seg selv eller sin herre. Jeg mener å ha hørt at det er en viss forskjell på “harakiri” og “seppuku”, men wikipedia beskriver begge termene omtrent likt. “Harakiri” er visstnok en utenlandsk og mer vulgær variant av ordet. Den opprinnelige tittelen til filmen er Seppuku [IMDb], mens den engelske “oversettelsen” er Harakiri. Seppuku er det modigste en samurai kan gjøre når han er dødelig såret eller på annet vis vanæret. De fleste vet sikkert hvordan dette selvmordet foregår. Seppuku er uansett en stor film, om enn litt lang, som for meg omtrent var som å se Rashomon [IMDb] for første gang. Så klassisk er dette dramaet fra 1962. For det er et drama, og ikke en typisk samurai-film. Av nyere filmer er jeg fristet til å lenke den opp mot den mer stillferdige Twilight Samurai [IMDb]. Historien starter med at en samurai entrer en føydalherres hus og ber om å få begå seppuku der. Mens man venter på at selvmordet skal fullbyrdes forteller samuraien sin livshistorie. Det viser seg at han har en forbindelse til en annen samurai som ba om den samme tjenesten i samme hus en tid tidligere. Slik utlegges en fascinerende og rørende historie som ender fryktelig. Tolkningsmulighetene i denne filmen er mange, men de mest ordinære fokuserer på tema som ære og forfengelighet. Føydalherren er besatt av å opprettholde et skinn av ærbarhet og forsøker å skjule sine gale valg ved å legge byrder på andre. Noen har også sett på filmen som en gjennomgående nedvurdering av æresbegrepet, både før og nå, i Japan. Jeg ble imponert over Seppuku som en særdeles sterk historie om menneskelighet og offer for andre enn seg selv. Den inneholder også et sterkt hevnmotiv, der hevnen tar skikkelse som åpenbaring for “the wrong-doers”. Videre er det ganske så spesiell kamerabruk i filmen. Det klippes relativt sjelden og kamera følger personer, eller snur 180 grader i stedet for å klippe mellom de som snakker. Dette fungerte så bra at jeg nesten ble svimmel. Kameraet zoomer også en hel del, og selv om det ofte blir brukt helt galt og kunne blitt det her også, så er det bare med på å underbygge intensiteten i stemningen. Seppuku er en intens film, og mye av dramaet bæres av dialog alene. Da er det et stort pluss at Tatsuya Nakadai spiller hovedrollen. Mannen har en av de mest fengslende stemmene jeg har hørt, og selv om jeg selvfølgelig ikke forstod et ord av hva som kom ut av munnen hans glemte jeg nesten å lese undertekstene. Seppuku er et must for filmelskere.

Første sesong av den BBC-produserte sci-fi-komedie-serien “Hyperdrive” [IMDb] er en småmorsom opplevelse. Sjelden frambringer den latterbrølene, men mer et smil eller to og anerkjennende nikk til andre sci-fi-serier og filmer. Red Dwarf [IMDb] har blitt brukt som referansepunkt og det er nok ikke så langt unna sannheten. Den serien var likevel både mer heseblesende og tidvis sprøere. Her er det hele tonet litt ned og det er passabel lett underholdning. Seks episoder av 30 min hver. Det er ikke lenger enn en ganske lang film om dagen, og de 180 minuttene er denne gjengen vel verdt. Faktisk. Romskipet Camden Lock sklir gjennom verdensrommet (det blir styrt på en litt merkelig måte, men det må dere nesten se selv…) på oppdrag fra den britiske stat. Serien fokuserer på seks mer eller mindre sære personligheter ombord. Kapteinen selv spilles av Nick Frost som jeg foreløpig ikke har mislikt verken på film eller serie. Frost er en sånn type som man skulle tro ikke var noe til skuespiller. Det er han forsåvidt ikke heller, men han har en naturlig timing, sprøhet og en dagligdagshet som er ufattelig morsom. Han er litt den typen som kommer ubedt hjem til deg, drikker opp ølen din og promper i sofaen din, og får deg til å le av det. Det er komikk det! “Hyperdrive” er ikke så morsom, men du kan oppsøke verre ting om du liker sci-fi eller britisk komikk.

Divine Horsemen: The Living Gods of Haiti [IMDb]. Avantgardisten Maya Deren fikk muligheten til å reise til Haiti på et stipend fra Guggenheim i 1946/47. Der filmet og kartla hun voodoo-religionen (eg. voudoun) som hun også deltok i og ble en del av. Boken med samme navn som filmen er hennes definitive verk om denne reisen, mens denne filmen ble kompilert etter hennes død. Filmen er på ingen måte en god film, men likefullt ganske fascinerende. Her får vi innblikk i besettelser, makabre ritualer med høner, geiter og okser samt symbolikk for religionens guder. Derens filmatiske stil er ikke spesielt til stede i denne filmen, og den er neppe noen god inngang til hennes filmer. Store deler av filmen er i slow-motion, med et kontrasterende og frenetisk trommesoundtrack. Resiteringer fra hennes egne tekster er lagt på filmen og gir en del bakgrunnsinformasjon for det vi får se. Filmen fokuserer voldsomt på ritualene, og spesielt de som innebærer større folkemengder. Slik får vi inntrykk av hvor stor del av hverdagen voodoo-kultusen utgjorde på midten av forrige århundre. “The Divine Horsemen” er religionens “loa” eller guder, og en del av disse blir forklart gjennom fortellerstemmen og utøverenes dansing og tilbedelse. Det er sære og spennende saker. Maya Deren døde i 1961 av hjerneblødning som følge av ekstrem underernæring. Det har blitt spekulert i om hun ikke døde som følge av en voodoo-forbannelse. Det gjør selvfølgelig denne filmen mer interessant. Om andre er like interessert i slike sære saker så kan filmen (og en rekke godsaker fra andre filmende kunstnere) lastes gratis og lovlig ned fra U B U W E B.