Gymnaslærer Pedersen (2006)

Gymnaslærer Pedersen er en ung, usikker - nesten naiv - person som er lett å lede. Til å spille denne rollen falt derfor valget på Kristoffer Joner. Som jo har erfaring med de karakteristika. Det er mulig det bare er meg, men jeg er litt lei av ham nå?! Det er ikke det at jeg misliker ham, nesten tvert i mot, men mitt inntrykk er at det er litt overeksponering. Jeg satt sammen med en kamerat (hehe) her en kveld og snakket film. Da ble det spøkt ganske mye med både Joner og Bjørn Sundqvist - som ikke er med i denne filmen. Jeg mener - Sundqvist ble etterhvert parodiert på TV (av seg selv og andre).
OK, Norge kan ikke øse av karakterskuespillere akkurat så …

Pedersen ankommer Larvik som nyutdannet lærer og blir raskt en del av det kommunistiske miljøet gjennom en av sine elever, Werner (Røise) som er glødende engasjert. Men det tar først av etter at Werner reiser fra byen. Inn i miljøet i hans sted kommer Nina (Torp) og Pedersen innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til henne. At han er gift med Lise (Ryg) får jo etterhvert konsekvenser.
Joner gir oss et greit bilde av en person som tilsynelatende er kommunist på grunn av kjærlighet til en annen og ikke på grunn av saken. Nina, som spilles av Ane Dahl Torp tilførte filmen mest for min del, hun gjør absolutt en bra prestasjon. For øvrig så blir det mange pappfigurer, ikke ulik de det bedrives skytetrening på. For de gjorde vel faktisk det? Trente seg på væpna revvolusjon? En del av dette opplegget klarer jeg jo ikke helt å sette meg inn i og tro fullt og helt på merker jeg. Blant annet den “sikkerhetspolitikken” de utøvde. Det er fullt mulig at man drev og kjørte rebusløp i Vest- og Østfold for så etterhvert å finne ut at partimøtet skulle holdes i Sverige. Det er også mulig at de gikk forbi inngangen til partikontoret noen ganger for å sjekke at de ikke ble skygget før de gikk inn. Men det ble litt vel stumfilmaktig fremstilt.
I tillegg syns jeg at miljøet raknet voldsomt fort på slutten. Ørlite motgang, slik det blir fremstilt, og dermed var det slutt på proletarismen og tilbake til det trygge småborgerskapet. Med unntak av gymnaslærer Pedersen, som ikke skjønte noenting.
Filmatisk har ikke Moland tatt de store utfordrende grepene. Og det var vel heller ikke nødvendig. Det fylles innimellom på med dokumentarbilder fra Vietnam og Kina for å vise hvor langt vi er kommet i tid. Men - jeg undres på de fantasiscenene vi får se når Pedersen tenker på Nina, der hun er innhyllet i vakre kommunistiske propagandauttrykk. Jeg tror nemlig ikke at vår hovedperson var særlig opptatt av dette i det hele tatt, jeg tror han kun var opptatt av kjærlighet. Dette virker derfor noe overdrevet som virkemiddel. Men jeg har ikke lest boken, så hvem er jeg til å uttale meg om dette?