Imbesile politimenn, rosa pantere, gule tjenere, fantomer og Peter Sellers!

The Pink Panther (1963)

Bare for å klargjøre en vesentlig ting først, for de som har glemt det, så er den “Rosa panteren” en stor diamant. Inni denne er det en misdannelse i form av en … ja, nettopp. Diamanten jaktes på av “The Phantom”, en notorisk tyv spilt av David Niven. Fantomet igjen jaktes på av Inspector Clouseau (Peter Sellers). Dette er i all vesentlighet tematikken og plotet i den første filmen. Så har vi lagt akkurat det på plass. 1963, for øvrig et år som har satt spor etter seg på flere måter, var det året vi første gang ble presentert for Henry Mancinis berømte tema The Pink Panther (ba-doo, ba-doo, ba-doo-pa-doo-pa-doo). Mancini fikk med seg en Oscarnominasjon det året for beste filmmusikk.
Clouseau er en fransk kriminalinspektør, i for stor frakk, som lever i sin egen verden fullstendig upåvirket av realitetene rundt ham. Peter Sellers perfeksjonerte denne rollen gjennom flere filmer helt fram til sin død. Etter dette er det gjort forsøk fra andre skuespillere på å hoste liv i rollen, bl. a. fra Roberto Benigni [IMDb] og nå sist fra (sukk) Steve Martin [IMDb]. De vil selvsagt aldri kunne lykkes.
I den første filmen foregår handlingen for det meste på vintersportsstedet Cortina D’Ampezzo, der en rekke celebriteter ferierer. Så også en indisk prinsesse, spilt av Claudia Cardinale, som er eier av “The Pink Panther”. Ikke uventet er også det notoriske Fantomet tilstede som gjest på hotellet. At Clouseau liksom aldri er ute helt i riktig tid, kan muligens forklares med at Clouseaus kone (Capucine), er Fantomets elskerinne og kan tipse ham i forkant.
Sellers etablerer seg i rollen som Clouseau allerede her, selv om han har en mindre rolle enn andre karakterer. Masse moro, men også litt for mye preget av den uskyldige romantikken som preget begynnelsen av 60-tallet. Ikke noe galt i det alltid, men alt i riktig monn. Innimellom drar filmen noe ut, og jeg merker at forviklingskomedie ikke er så morsomt nå som det sikkert var den gang.

Favorittscene: Clouseau i baren. Han lener seg mot peisen og brenner seg på hånden, hvorpå han umiddelbart stikker den ned i sidemannens ølglass. Der blir den selvsagt sittende fast.

A Shot in the Dark (1964)

Oppfølgeren er, foruten nettopp å være en oppfølger, basert på et skuespill. Stykket “L’idiote” av Marcel Achard åpnet i Paris 1960. Dette stykket ble igjen skrevet om av Harry Kurnitz og oppført på Broadway under tittelen A Shot in the Dark. Filmen introduserer for øvrig Cato (Burt Kwouk) som Clouseaus orientalske tjener, en karakter som utvikles videre i filmene som kommer.
Maria Gambrelli (Elke Sommer) er en tjenestepike som beskyldes for å ha myrdet kjæresten sin. Clouseau får ved en inkurie saken. Hans overordnede, sjefinspektør Charles Dreyfus (glimrende fremstilt av Herbert Lom) prøver fortvilt å få ham av saken igjen fordi han vet hvilken skade mannen kan utrette:

Give me 10 men like Clouseau and I could destroy the world.

Filmen er nærmest stumfilmaktig i sin farsepregede komikk og den ene vidunderlige scenen avløser den andre. For eksempel scenen hvor Clouseau prøver å komme til sengs med Gambrelli og Cato plutselig stormer inn i rommet i et forsøk på å øvelsesangripe sin sjef. Eller i forhøret mot slutten hvor Clouseau begår den ene mer ubegripelige klossetheten etter den andre.
Noe overraskende for de senere oppfølgerne var det jo at Lom fortsatte å spille Clouseaus sjef. Han er da vitterlig morderen i denne filmen. Dette er kanskje min personlige favoritt i serien, den har noe upretensiøst over seg og er rett og slett bare uskyldig morsom.

Favorittscene: Clouseau ankommer åstedet som passasjer i bil. Når han åpner bildøren og stiger ut faller han direkte ut i gårdsfontenen. Dryppende våt, men ellers totalt uaffektert fortsetter han inn i huset.