The Holy Mountain (1973)

“If we have not obtained immortality, we have obtained reality. But…is this life reality? No, it is a film. Zoom back camera! We are images, photographs, we must break the delusions! Peace on Earth! This is Maya! Enough for the Holy Mountain, real life awaits us.”

Jeg klarer ikke ta The Holy Mountain [IMDb] helt alvorlig. Den snikende følelsen av at Alexandro Jodorowsky her ikke ønsker så mye annet enn å leke med deg blir understreket av den svært så åpne, nesten Godardske slutten. På linje med mannens forrige film El Topo [IMDb, anmeldelse] er The Holy Mountain overmettet med en esoterisk symbolisme. Kanskje mer tydelig i denne fordi hele filmen virker å være basert på en opplysningstanke på linje med hippienes rusestetikk. Som i El Topo er nok Jodorowskys overhengende mening en menneskelig søken etter forståelse og opplysning i en absurd og råtten verden. Denne gangen balanserer han riktignok farlig på eggen mellom livsfilosofi og en nesten religiøs sektpreget tankegang. Noen mennesker virker å være utvalgt, uten at de i utgangspunktet er “renere” eller flottere enn andre. De er alle maktmennesker, med unntak av hovedpersonen Tyven, og de må alle oppgi sine verdslige verdier for å oppnå det de anser som den høyeste verdi: udødelighet. Gjennom trening, veiledet av Mesteren (Jodorowsky selv), skal de klargjøres for den ultimate testen: å møte og nedkjempe ni udødelige vesener som bor på toppen av det hellige fjell. Filmen handler om mer enn dette, og i første del av filmen fortsetter regissøren Kristus-liknelsene han begynte i El Topo. Tyven er denne gangen den skikkelsen som mest likner på frelseren selv, og han blir nedverdiget, tvunget til å bære et kors og opplever generelt en verden full av bestialiteter. De bildene som framstilles i denne delen av filmen er noe av det mer forstyrrete og påtrengende jeg har sett.

Sammen med et svært så oppfinnsomt lydspor er de første 40 taleløse minuttene av denne filmen et bråkete sammensurium og en slags oppsummering av alt det El Topo handlet om. Tyven møter en rekke med merkelige mennesker og skapninger som alle presenterer galskapen i det moderne samfunnet. Da Tyven møter Mesteren tar handlingen en mer mediterende vending. Skuespillerene i The Holy Mountain måtte gjennomgå trening i en livssynsretning som kalles Arica: et sammensurium av Zen, Sufi, yoga, Gurdjieffs filosofi, alkemi, Tarot, Kabala, I Ching og psykedeliske droger. Jodorowsky selv gikk en uke uten søvn, veiledet av en japansk Zen-mester, før innspillingen begynte. Budsjettet på The Holy Mountain var på $750.000 og i forhold til El Topo får det først og fremst betydning for størrelsen på filmen. Alt her er større og mangedoblet; statister, dyreskrotter og setting er alle med på å gjøre filmen til en større og, selv om mange finner filmen forvirrende, en mer tydelig opplevelse. Hvert bilde er tettpakket med symboler og informasjon, men likevel finner jeg Jodorowsky politisk mer tydelig enn tidligere. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne hans syn på politikk eller menneskenaturen her. Filmen er for all del meningstett og også fryktelig kryptisk til tider, men der El Topo fylte meg med undring virker The Holy Mountain mer påtrengende, insisterende og vemmende. Derfor vil noen kanskje bli skuffet over slutten, som på meg virket mer som en lettelse, ikke fordi filmen var slutt, men fordi den var selvironisk og humoristisk.

The Holy Mountain ble innspilt i sin helhet i Mexico, og i likhet med El Topo skal den ha blitt spilt inn sekvensielt. Filmen ble delvis finansiert og distribuert av Beatles-manager Allen Klein og han har lagt en del restriksjoner på disse som nok er hovedgrunnen til at så få mennesker egentlig har sett Jodorowskys mest beryktede filmer. The Holy Mountain er mildt sagt en merkelig film, og jeg som er nogenlunde kjent med tegneserieskaperen Jodorowsky merker meg flere paralleller fra denne filmen og til serien John Difools eventyr. Den virker å være mer opptatt av symbolene som stemningsskapere enn som forklaringsmodeller og tankevekkere. Slik faller denne filmen litt mer gjennom for meg, men om du er ute etter en film som definerer annerledes så skal du se The Holy Mountain. Man kan like eller mislike denne filmen, man kan bombardere den med kritikk, men jeg vil uansett ha Jodorowskys småfornøyde glis fra filmens avslutningsscene på netthinnen en god stund framover. Har han lurt meg, drevet ap med meg, underholdt meg, vemmet meg eller opplyst meg? Sansynligvis litt av alt. Og til kritikken vil nok Jodorowsky sette opp et glis igjen og svare: “Og hva så? Denne filmen er ikke for deg likevel!”