Steingamle monstre, spiraler, Triffider og Sammo. Samlepost #3

Jeg synes disse samlepostene fungerer veldig bra. De lengre anmeldelsene forsvinner ikke, og vil med ujevne mellomrom få den plassen de fortjener. I mellomtiden må dere melde fra om dette ikke fungerer. Jeg synes uansett at det moro å kunne skrive litt om (nesten) alt jeg ser. Med mindre det er kraftige protester fortsetter jeg med det.

Battlestar Galatica 1.12 & 1.13: Kobol’s Last Gleaming var en virkelig pangavslutning og en enorm klippehenger foran andre sesong. Jeg er imponert, og dette tok en helt annen retning enn forventet. I tillegg var det spenning, og god tempoøkning mot slutten. Jeg kan nesten ikke vente med å finne ut om Kommandør Adama overlevde, hvorfor Gaius Baltar er så viktig for Cylonene og om Helo og Starbuck kommer seg vekk fra Caprica. Seriøst folkens! Dette må dere få med dere! Frackin’ bra underholdning!

H.P. Lovecraft er en av de særeste og mystiske forfatterskikkelsene fra forrige århundre. Materialet han produserte er både bisart og barokt, og ikke alt for mange har forsøkt å feste mytologien hans til film (de beste forsøkene er kanskje Re-Animator-serien [IMDb]). En gjeng med glade amerikanske amatører har følt seg kallet og produsert intet mindre enn den beste Cthulhu-filmatiseringen noensinne. Treffende er The Call of Cthulhu [IMDb] både stum og svart/hvit. Filmen er bygd opp med historier i historien, og på et punkt tror jeg vi var hele fire ledd inn i narrasjonen. Det er ikke alltid like lett å få til, men her er det gjort ganske så lekkert. En liten genistrek er det også å lage en stumfilm da dette ikke legger like tung byrde på skuespillerene - overdrevne ansiktsuttrykk og overspilling hører stumfilmen til, og derfor blir det sjelden påklagelig i The Call of Cthulhu. Jeg likte denne, kanskje ikke så mye at det er aktuelt å se den mange ganger, men filmen er bare tre kvarter lang og det er en befriende lengde. Filmen følger en etterkommer som rydder opp i sin onkels dødsbo, og som onkelen begraver han seg etterhvert i mysteriet rundt en eldgammel steinfigur. Undersøkelsene tar ham nesten verden rundt og til et Oslo (handlingen er fra 1925) som mest av alt minner om en dansk landsby. Dette tilgis fort når selveste Cthulhu gjør sin entré. For hvilken entré det er! Monsteret er fanget med stop-motion-teknikk verdig selveste Harryhausen og satte et fortreffelig punktum på filmen.

The Day of the Triffids [IMDb]. Nei ikke filmen fra 1962 [IMDb] men den BBC-produserte TV-serien fra 1981 [IMDb]. Serien er i seks deler á 25 minutter hver. Den begynner med et ganske lavt tempo, og med typiske BBC-trekk, stokkete skuespill og et horribelt soft-filter for å markere tilbakeblikk. Et par steder blir også den britiske sosialrealistiske tradisjonen litt for overtydelig. Historien tar litt tid med å komme i gang, men omtrent halvveis i serien blir dette et post-apokalyptisk mesterverk. Den øde, havarerte og truende stemningen virker merkelig virkelig og gjør John Wyndhams darwinianske og samfunnskritiske poenger aktuelle. Mesterlig sci-fi-serie som er akkurat passe lang. Personlig ønsker jeg slike miniserier mer enn velkommen tilbake på TV-skjermen i en tid da poenget er å strekke serier ut i det uendelige. Sharkbait avslørte for meg at Wyndhams fortelling også ble produsert som hørespill på norsk for NRK! Er det noen andre som har latt seg utsette for den? Og er det noen som vet om hørespillet lar seg skaffe? NRK burde legge ut sånt i mp3-format!!!

Spiraler tar en stor plass i kvasi-vitenskap. Mange vil hevde at spiralen er den viktigste og mest essensielle form og bestanddel i vår eksistens. Alt fra DNA til former i naturen er bygd opp som en spiral. Den japanske grøsseren Uzumaki [IMDb] tar utgangspunkt i spiralen og lager en verden rundt den basert på helt ekstraordinære hendelser. Uzumaki er definitivt den rareste skrekkfilmen jeg har sett. Den blir sjelden skummel, men er så til de grader gjennomsyret av sin egen tematikk at jeg aldri ble helt sikker på om jeg ville at den skulle ta slutt. Bortimot alt av betydning i denne filmen er spiralformet; hår, knust glass, keramikk, sneglehus, vann, mat, tallene 6 og 9, ja til og med karakterenes kropper. Dette er sære saker, og passer min legning helt perfekt. Hakesleppene ville ingen ende ta og jeg ble mer enn paralysert av spiralformene. Historien omhandler en liten japansk by der spiralene tar en metafysisk og truende form som til slutt utsletter hele byen. Veien dit er en rekke med merkelige hendelser som alle på en måte har tilknytning til spiralen. Filmen er basert på en manga, og virkemidlene i filmen bærer preg av det. Likevel blir disse brukt mer ekstensivt i første del av filmen, mens den mot slutten blir mer genretro (mangaen har visstnok en annen slutt). Den taper seg litt på dette, men ikke alt for mye. Et grønt filter blir mye brukt og setter en syklig og spesiell stemning gjennom hele filmen. Uzumaki er et sært hakeslepp av en film som jeg har lyst til å se igjen!

Quatermass and the Pit [IMDb] er nok en film basert på en TV-serie [IMDb]. Denne har fått en fortjent kultstatus. Filmen er ganske tradisjonell, men klarer å skape en nysgjerrig stemning og et mysterium som nesten holder seg til “the bitter end.” Filmen er en sci-fi-film ispedd spøkelseaktige elementer og skrekkelementer. Sci-fi-temaet tar etterhvert mer og mer plass, og i det karakterene lærer mer om mysteriet må også de “beinharde” vitenskapelige begrunnelsene vike plass for ville gjetninger. Filmens vitenskapelige innhold er ganske så langt ute på viddene og lite troverdig - alt baseres på innfall og gjetninger. Det er kanskje passende at vitenskapen derfor kommer til kort, og at det er kun mot og pågangsvilje som kan stoppe katastrofen. Karakterene i filmen er ganske flate, men det oppstår spenninger mellom de viktigste for det. Filmen har også et par sprelske, om ikke fantastiske, effekter. Historien omhandler en utgraving på undergrunnsbanen i London der utgraverene finner noe de fleste mistar for en tysk rakett eller bombe. Professor Quatermass er av en annen oppfatning og hans spekulasjoner om flere millioner år gamle romvesener viser seg å være skremmende korrekte. Quatermass and the Pit er kanskje ikke den beste sci-fi-filmen fra slutten av 60-tallet, men den har nok kultmateriale til å overleve flere klassikere. Har noen sett den opprinnelige serien og vil avbefale eller anbefale den? Jeg pønsker på å sjekke den ut i hvert fall! Professor Quatermass er riktignok med i flere filmer og serier fra 50- og 60-tallet der The Quatermass Xperiment [IMDb] nok er den mest beryktede. De tre første spillefilmene ble alle produsert av det kjente skrekkstudioet Hammer Films.

Av respekt for vår kollega Fred Ut har jeg latt være å se og anmelde Sha Po Lang [IMDb] før han ble ferdig med den. Fred Ut har nok en lengre fartstid i forhold til denne typen filmer og de fleste av innvendingene hans vil nok flere finne holdbare. Jeg synes derimot at filmen er riktig så god. Både voldsom, brutal og sart på en gang. Dette er et gangster vs. purk-drama slik vi kjenner det fra Infernal Affairs [IMDb] og en del av stilen og kameraføring er nok inspirert av denne. Sha Po Lang er riktig nok mye streitere og viker ikke fra historien for å komme med en eller annen twist. Den er også tidvis ganske brutal og de sør-koreanske filmene Oldboy [IMDb] og A Bittersweet Life [IMDb] er nok også passende som referanse. Så, Fred Ut, hva var det du reagerte på? Du mente den ikke var spesielt nyskapende i forhold til Hong Kong-filmene fra 80- og 90-tallet. Det har jeg ingen formening om, og for meg spiller det heller ingen stor rolle da jeg synes filmen er riktig så pen å se på. Historien fenger meg i sin enkelhet og jeg reagerte også positivt på musikkbruken som er ganske opptempo og mer pop-preget enn man skulle tro. De nådeløse drapene på karakterer med familiemedlemmer opplever jeg også som billige løsninger, men med tanke på den enkle historien om en politimann med personlig agenda finner jeg dem også nødvendige. I mine øyne skader de ikke filmen i det hele tatt, men er med på å understreke hvorfor Donnie Yens karakter får en følelse for teamet. Jeg synes også filmen tjener stort på å ikke bruke vaiere eller flaksende karakterer. Dette er en “down-to-earth” og skitten historie som tjener på å benytte seg av “ekte” kampscener. Og det er jo en del skyting da? Ikke mye, men heller ikke slik at jeg skulle ønske det var mer. Flere bilscener skulle jeg derimot gjerne hatt. Dessuten synes jeg “skuespillerene” leverer varene overmåtelig godt, og da spesielt Sammo Hung (det var da fryktelig med fart i den tilsynelatende slappe kroppen!), Donnie Yen og Jacky Wu er imponerende og morsomme å se på. De to siste kampscenene er også noen av de feteste og mest henrivende jeg har sett, sammen med Tom Yum Goong, på en stund. Jeg vil ha mer Sammo, Jacky og Donnie! Nå! Noen forslag? Sha Po Lang er essensiell titting for de som likte referansefilmene nevnt her.