Tottesutting, Alba i bikini og endelig noe frackin’ sør-koreansk møl. Samlepost #2.

Jeg har hatt en del gode opplevelser i det siste, og et par helt forferdelige. Her følger en oppsummering.

“Battlestar Galactica”. Parallelt med all filmtitting er tilværelsen ganske tom uten en god TV-serie å følge med på. Akkurat nå er det denne. Jeg har pløyd meg gjennom miniserien fra 2003 [IMDb] og snart ferdig med første sesong [IMDb]. Hva skal jeg si om denne som ikke før har blitt sagt? Fint lite egentlig, men jeg kan begynne med at dette er uhyre godt laget, godt produsert og med en god progresjon. Dette er kanskje en av de seriene som man fortjener og behøver å bruke litt tid på. Det er et stort persongalleri som tar usedvanlig lang tid å komme inn under huden på. Det er for så vidt vel verdt det, selv om en del stereotyper følger med på kjøpet. For de som ikke er inne i dette omhandler serien menneskehetens siste dager da deres gamle robotslaver Cylonene kommer tilbake for å fullføre utslettelsen de startet for mange år siden. De har et par nye knep i bakhånd og har genetisk fremstilt og klonet mennesker for å infiltrere de siste menneskene som flykter ut i rommet. Det tar som sagt litt tid før denne serien virkelig setter seg, men er man villig til å være tålmodig blir belønningen der etter. Jeg har fint lite å utsette på produksjon og underholdningsverdi her. Det eneste som gnager meg litt er at dette til tider blir litt forutsigbart og manipulerende. Det er nesten som om Nummer 6 hvisker meg i øret og forteller meg når jeg skal være trist eller glad. Det liker jeg ikke, og denne litt overkalkulerte stemningen og de enkle løsningene og stereotypene dette fører med seg kunne vært gjort på en annen måte. De får meg til å gjøre akkurat det motsatte av det skaperene antagelig ønsker og for meg ødelegger det noen av de viktigste scenene. Alt i alt er dette likevel en knakende god sci-fi-serie, og jeg er spent på om sesong to holder samme nivå.

Skjult [IMDb] er alt det Lars Inge sier den er og mer til. Årets sterkeste filmopplevelse så langt. Michael Haneke skjuler mye, gir ingen svar, og mange vil kanskje reagere på at filmen ikke fører noe sted. Uhyggen mange har påpekt virket ikke så sterk som jeg hadde trodd, men tolkningsmulighetene i denne filmen er mange, og jeg opplevde den som en veldig åpen film i så måte. Borgerskapets diskret harme er sterke saker!

Madagascar [IMDb] er kanskje den dårligste 3D-animerte filmen jeg har sett. Det starter ganske lovende, men ender opp som nok en elendig historie. Animasjonene er passable, men karakterene er merkelig like alle andre 3D-animerte dyr - ansiktsuttrykk og stemmer uten identitet. Og musikkbruken… Uff!

Legend of Zu [IMDb] er en uvanlig Tsui Hark-film. Filmen er preget av kreativ digital galskap og et relativt enkelt eventyr. Legend of Zu er ingen kung fu-film, men mer et forsøk på å skape en eventyrlig verden på film. Mange vil hate denne filmen både på grunn av dens mytologisering, rotete narrasjon og heseblesende action. Jeg derimot elsket den, og koste meg med alle øyedropsene som ble servert. Ingenting ser spesielt ekte ut, og de digitale effektene presses ut i så godt som hver eneste rute. Vi snakker her flyvende fjell, utrolige sverd med magiske egenskaper, en vismann som kjemper med lange øyebryn (!) og opptil flere tusenår lange kjærlighetshistorier. Legend of Zu er rotete, men vinner meg for sin kreative galskap og fartsfylte historie. Filmen er visstnok mer en remake enn en oppfølger til Harks original fra 1983 [IMDb]. Ellers har selvfølgelig Miramax rettighetene i USA, noe som førte til at denne filmen fikk like skamfull behandling der som det Hero [IMDb] gjorde. En fin DVD-utgave er klar i mars.

Thumbsucker [IMDb] føyde seg raskt inn i blant de fineste filmene hittil i år. Jeg fikk ikke med meg at denne hadde noen form for norsk kinodistribusjon, og korriger meg om jeg tar feil, og i så fall er det en skandale. Filmen er veldig god den, og spesielt hovedrollen, spilt av Lou Taylor Pucci og hans far i filmen Vincent D’Onofrio imponerer. Tilda Swinton spiller moren og hun er alltid god. Overraskende nok møter vi også Vince Vaughn i en seriøs birolle som lærer, samt Keanu Reeves i en mer humoristisk rolle som psyko-filosof-tannlege (”Call on your power animal.”) Justin sutter på totten, og familien, men kanskje spesielt skolen og den alltid nærværende tannlegen mener at Justin har andre problemer enn som så. Han blir fort satt på ADHD-medisin og forandrer personlighet. Alle er fornøyd helt til de ser at Justin kanskje ikke har det så godt likevel. Åpenbaringen av Justins problemer og måten han selv tar tak i disse er en rørende historie. Jeg likte denne og dette er nok et pliktkjøp på DVD. Filmen får store plusspoeng for å skildre en ekte og sjarmerende ungdomshistorie. Justin er på ingen måte en uvanlig gutt. Med tanke på hvor lett det også er i Norge å skrive ut medikamenter til mennesker som egentlig trenger noe helt annet, griper den også tak i et viktig tema. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og dette er først og fremst et karakterdrama om kommunikasjonsproblemer. Søtt, tidvis morsomt, inderlig, velment og Mike Mills er nok en debuterende amerikanske regissør som er verdt å merke seg. Musikken er forøvrig ved Elliott Smith (treffende og vel verdt en ettertanke) og The Polyphonic Spree.

Into the Blue [IMDb] ga vår faste kommentator sharkbait fete dykkerglis i året som var, og var nok mer enn et incentiv for meg. Jeg var i utgangspunktet forundret over at noen kunne like en film som denne, men jeg lurer ikke så mye lenger. Dersom Jessica Alba i bikini ikke er et godt nok argument så lokker filmen også med fantastisk vakre undervannsbilder. Jeg kunne seriøst sett på disse bildene i timesvis (riktignok med avbrekk av typen “Jessica Alba i bikini”). Fortellingsmessig er dette greie saker og filmen oser b-materiale lang vei. Under en sterk storm styrter en fly lastet med kokain utenfor kysten. Noen dykkere, bl.a. Jessica Alba i bikini, finner flyet og samtidig en sunket skute full av gamle skatter. Moralske spørsmål stilles, og for hovedpersonen faller ultimatumet på om han skal velge penger eller kjærligheten. Jeg avslører vel ingen hemmelighet om jeg sier at valget tas for ham, og at det hele ender ganske så godt. Spennende er dette til tider, men det er også tidvis veldig harry. Og Jessica Alba i bikini da. Noen har klassifisert denne filmen som en blanding av The Deep [IMDb] og en elendig “Miami Vice”-episode. Kanskje det. Litt gøy og vakker er denne filmen uansett. Regissør John Stockwell kjenner kanskje flere av oss som Cougar i Top Gun [IMDb]. Han har imidlertid de siste årene viet tiden sin til denne typen film, og har åpenbart et talent for å skape slike sceneriske filmer. Antagelig velmenende, og tidvis spennende. Grei film med flotte bilder. Nevnte jeg forresten at Jessica Alba i bikini blir viet ganske mye tid? Ikke? Det er mange fine bilder, både over og under vann, av Jessica Alba i bikini i Into the Blue.

Jeg hadde hørt mye bra om Peppermint Candy [IMDb] før jeg så den på den Sør-koreanske filmfestivalen på Cinemateket. Jeg reiste meg og gikk etter 90 min. Jeg går aldri, gjentar: aldri, fra kinovisninger. Det er en uting, og noe jeg misliker. Likevel følte jeg at kastet bort tiden min, og det liker jeg enda mindre. Premisset for filmen hørtes i utgangspunktet forlokkende ut. Laget over samme lest som Christopher Nolans Memento [IMDb] der historien fortelles baklengs i bolker kunne dette vært interessant. En mann dumper, tilsynelatende tilfeldig, innom en gjenforeningsfest for noen gamle fabrikkarbeidere. Han er relativt ufyselig og ender etter hvert opp på togsporet som går ved siden av festen. Et tog kommer mot ham og like før sammenstøtet roper han: “Jeg går tilbake!” Og det er det vi blir nødt til også. Hver tidsmessige bolk beveger seg bakover i tid fra nå, og antagelig forsøker filmen å spore mannens historie og forklare hvorfor han har blitt som han er. Et greit utgangspunkt for en film, og faktisk ganske interessant. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at filmen er fra samme år som Memento og at jeg dessverre ikke kan beskylde Peppermint Candy for plagiat. Problemet med filmen er at den blir for intetsigende, og jeg klarer etterhvert ikke engasjere meg i historien. Når hele poenget er å forklare hvorfor et menneske kan bli så gjennomført apatisk som hovedpersonen her er så må det også være et poeng at vi får lyst til å vite det. Jeg forble likevel likegyldig og etter hvert ble det klart at jeg egentlig ikke kunne bry meg mindre med denne mannen. Kanskje det er hans framferd, den overroste skuespillerprestasjonen, det at jeg har sett dette før eller rett og slett at dette ikke fenger meg i det hele tatt. Uansett er det første gang på mange år at jeg har gått før en film var ferdig. Dere får ha meg unnskyldt om denne filmen skulle vise seg å ha en åpenbarende slutt hvor alt blir forklart og historien endelig tar en form man kan bry seg om. Om så er tilfelle er det mitt tap, og faktisk min ganske bastante mening at veien dit rett og slett ikke er verdt slitet.