Hva skjer’a? Samlepost #1

Siden forrige anmeldelse har jeg sett Star Wreck: In the Pirkinning [IMDb] som er en småmorsom finsk film med høy homage til Star Trek og Babylon 5 og store nerdetendenser. Siden jeg ikke har noe lidenskapelig forhold til nevnte serier, fungerte dette sjelden mer enn sånn passe for meg. Det er likefullt et imponerende arbeid som står bak amatørfilmen og de digitale romkampene er til tider helt upåklagelig. Jeg klarte aldri helt å venne meg til at de snakker finsk og russiske i filmen, og selv det klarte ikke skjule det helt horrible skuespillet. Gjengen bak filmen har laget forskjellige kortfilmer med samme tema karakterer siden begynnelsen av 90-tallet og dette er deres første langfilm. Det tok hele fem år å rendre ut alle de digitale effektene på en hjemme-PC. Om ikke dette er århundrets første og beste jobbsøknad til filmindustrien så vet ikke jeg.

Phenomena [IMDb]

var en Dario Argento-film jeg ikke hadde sett. Når jeg nå har gjort det er jeg egentlig litt usikker på hva jeg skal mene om denne. Jeg synes ikke den er fryktelig god, men det er morsomt å se hans overnaturlige sider ikke bli fortalt på en naturlig måte. Jennifer Connelly i hovedrollen virker ganske malplassert, og ikke helt komfortabel med å være der hun er. Det er forsåvidt synd for dette må jo være en av de mer billedskjønne Argento-filmene, og spesielt hovedpersonens nattevandringer i de mørkgrønne skogene i bare hvit nattkjole er nesten hypnotisk. Likevel virker ikke historien mer enn halvveis tilfredsstillende på meg, og dette blir ikke så overraskende eller grafisk som jeg liker min dose italiensk horror og giallo. Jeg prøvde virkelig å like Phenomena, men datt ut av handlingen flere ganger selv om den ikke er spesielt komplisert. Argento er imidlertid en regissør som aldri helt tilfredsstiller meg, men likevel opparbeidet jeg meg ganske raskt en fascinasjon for hans filmer. Profondo Rosso [IMDb] blir min neste Argento antar jeg.

Neste film ut var Shopgirl [IMDb] som jeg gikk til uten spesielle forventninger. Stor var overraskelsen da denne umiddelbart føyde seg inn i rekken av de fineste filmene hittil i år - for meg et garantert DVD-kjøp. Shopgirl er i og for seg Steve Martins film da han spiller en av karakterene, produserer, og har skrevet manus og boka som filmen bygger på. I mine øyne er dette likevel hovedrollens film og Claire Danes gjør intet mindre enn en strålende opptreden som Mirabelle, Shopgirl i tittelen. Hun jobber i en hanskeforetning i et eksklusivt kjøpesenter og drømmer om å bli kunstner. I tillegg dukker to menn opp i livet hennes: den irrasjonelle og relativt utrygge Jeremy (Jason Schwartzman) og den mye eldre, rike og ansvarsfulle Ray (Steve Martin). Mirabelle må selvfølgelig velg mellom de to til slutt, men veien dit er ytterst sjarmerende og overraskene morsom. Kanskje det var mitt humør, men dette er en av de morsomste filmene om virkelige mennesker jeg har sett på en god stund. En vakker og faktisk dyp film som tar for seg helt åpenbare sannheter uten å bli flat og pinlig.

Sympathy for Lady Vengeance [IMDb] var en film jeg forventet en del av. djtokyoboogie har allerede anmeldt den her på Gjemmestedet, og jeg er nok ikke like begeistret som han. For det første hovedpersonens plan? Hva var det? jeg hadde forventet meg at denne, etter tretten år i fengsel, i det minste skulle være intrikat langdryg og pinsom. Men neida, planen er ordne våpen, finn synderen og drep ham. Hva er det for noe tull!? Det er ingen plan! Det er ganske streite greier spør du meg, og ikke annerledes enn mange ville gjort i ren affekt. I motsetning til Oldboy der hevnen vrir seg, snur, har flere sider og vokser rører Park Chan-wooks siste tilskudd til hevnfilmen bare forsiktig på toppen av suppa. Da endelig den siste avgjørende utslaget av “planen” (som ikke virker like gjennomtenkt når det nærmer seg slutten) skal utføres kunne regissøren virkelig ha spilt på subjektive forskjeller og gjort filmen til en studie av menneskelig adferdsmønster. Det gjør han imidlertid ikke og vi opplever at Chan-wook har et ganske unyansert syn på menneskenaturen. Det skuffer meg, og dessverre er jeg ikke av samme legning. Da jeg kan tro på begge hevnerene i Oldboy, tror jeg ikke, og jeg vil ikke tro, at alle mennesker vil reagere helt likt i den situasjoen hevneren i Sympathy for Lady Vengeance setter dem i. Filmen er selvfølgelig både vond og vakker, men berører meg ikke på samme måten som Oldboy. En av grunnene til dette er muligens at vi blir godt kjent med hevneren, men ikke med hevnerens offer. Han blir en uforklart skygge og vi skjønner aldri hans motiver. I tillegg er de religiøse temaene og motivene som mange har snakket om for ubetydelige her - vi har riktignok en del kristne motiver som Judas bl.a. men dette stikker sjelden dypere enn kakepynten til Geum-ja. En ikke mer enn helt OK hevnfilm, men fortekstene er fine!

The Pink Panther [IMDb] var en overraskelse for meg, og en film jeg ikke har vurdert å tenke på to ganger en gang. Jeg fikk med meg verdenspremieren på Cinemateket og det angrer jeg ikke på. Steve Martin (og ja det ble mye skryt av han i denne posten, men det virker som han er i form om dagen) gjør det utrolige å gå i Peter Sellers rosa fotspor og gjør det med glans. Denne utgaven av Inspektør Clouseau er nødvendigvis oppgradert til vår tid, både teknisk, musikalsk og karaktermessig. Internett spiller for eksempel en viktig rolle i filmen. Det viktigste er at humoren er bevart, og til tider faktisk mer to-the-point enn tidligere. Det er sjelden jeg har det så moro på kino, som med denne, og etter responsen i salen å dømme var det flere som hadde det på samme måten. Det er selvfølgelig masse å plukke på. Her er det mye som ikke fungerer i det hele tatt: Beyoncé er helt feilcastet (men pen), jeg er ikke overbegeistret for det Jean Reno som Clouseaus sidekick, og en del episoder som Agent 006 virker litt uinspirert. Likevel er Martin strålende som hovedpersonen, Kevin Kline gjør en god (om ikke like krakilsk som håpet) Dreyfus og humoren er upåklagelig. Spesielt episoden der Clouseau VIRKELIG har problemer med å uttale “hamburger” og alt dette fører med seg er situasjonskomikk av en annen verden. Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne til tross for åpenbare mangler. Morsom film!