Skjult (2005)

Michael Haneke er en luring. Han besvarer spørsmål med stadig nye spørsmål, og selv om han er overtydelig inntil det plagsomme når det kommer til tema gjør han det aldri enkelt for oss som ser filmene hans. Han er til tider en filmskaper det nesten kan være mer interessant å snakke om enn å se. Skjult er Haneke på sitt mest tydelige og distanserte. Tittelen er selvfølgelig tvetydig, her er det masse som holdes skjult. Spesielt for oss tilskuere. Vi møter familien Laurent, bestående av George, hans kone Anne og deres sønn Pierrot. En (tilsynelatende) vellykket, høyborgerlig (selvfølgelig) familie som en dag mottar en video av deres eget hus. Til å begynne med inneholder videoene kun flere timer med utsiden av huset som blir filmet. Etterhvert blir videoene mer private, og George begynner å se en kobling til barndommen; til noe som skjedde når han var seks år. Nå er det noen som vil at han skal stå til ansvar for sine handlinger og tryggheten trues. På utsiden kan dette se ut som et slags kriminaldrama, men det er selvfølgelig så mye mer enn det.

Det Skjult har fått mest oppmerksomhet for, er filmens oppgjør med hvordan hvite franskmenn behandler innvandrere fra Afrika, da særlig Algerie, og deres barn. Filmen trekker tydelige linjer til Algeriekrigen og ble av mange sett som profetisk, siden den hadde premiere før opptøyene i Frankrike i fjor. Dette er følgelig en viktig del av filmen, og dette danner grunnlaget for det som, for meg, står som det klareste tema her; skyld, ansvar og moral. Hva er rett og galt? Kan noen stilles til ansvar for noe de gjorde som seksåring? Har egentlig George blitt voksen, selv om han hele tiden er raskt ute med å påpeke at han er en voksen mann? Kan man rettferdiggjøre handlingene hans? Hva med den som filmer? Jeg kan si såpass at det kan du ikke spørre Michael Haneke om. Du vil ikke få noe svar, bare flere spørsmål. Det er nettopp dette som gjør Skjult interessant. Måten Haneke så og si overlater alt til oss. Hvordan våre personlige meninger kan forme historien og ikke minst tolkningen av den. Paradoksalt nok tok jeg meg selv i å kjede meg til tider under filmen, men i ettertid er det vanskelig å slutte å tenke på den. Det er en vanskelig film å forholde seg til, siden den er såpass omstendelig og distansert. Den kommer aldri helt inn på karakterene og det er til tider vanskelig å identifisere seg med noen av dem egentlig. Samtidig som man har et identifikasjonsproblem, betyr ikke dette at det er pappfigurer vi møter, og til tider er det ikke noe problem å forstå handlingene deres. Det nettopp dette som er poenget, det er handlingene vi tolker, ikke så mye personlighetene. Karakterene utvikler seg svært lite, vel så og si ingenting, de tvinges til handlinger gjennom omstendighetene rundt. Dette gjelder særlig George og mot slutten blir dette sterkt understreket i en scene hvor George tar to sovetabletter og legger seg midt på lyse dagen. Nok en gang er Haneke plagsomt tydelig, tar seg god tid og maler bredt på med symbolbruk.

Foreløpig har jeg ikke omtalt denne filmen på en måte som skulle tilsi at dette er en positiv film, at det er noen form for håp å finne. Samtidig finnes det varme scener, selv om disse scenene viser personer som gråter eller viser andre følelser. Det fascinerende her er at i den ene situasjonen er det enklere å føle sympati enn i den andre. Det er da man forstår at filmen engasjerer, tross sitt kalde ytre. Sluttscenen gir også håp, helt avhengig av hvordan man velger å tolke den. Filmen har så mange lag at man hele tiden sitter og tenker, man finner alltid noe nytt å henge seg opp i. Selv om den er aldri så omstendelig, er den alltid ubehagelig og Haneke vet å vekke oss som ikke følger med i timen. Filmen byr ikke på så mange ubehagelige scener rent grafisk, men den har en ekkel stemning tvers igjennom. Det spesielle er at det mest ubehagelige nesten er forholdet mellom George og Anne. Jeg har sett mange skuespillere slite med kjemien på film, men det å gjøre dette med vilje er sterkt. Jeg tror de tar på hverandre en gang i løpet av filmen, og det er når sønnen vinner i svømming. For meg skyves fokuset etterhvert vekk fra videokassettene, og det interessante blir handlingene til de ulike personene, og selvfølgelig hva som ligger bak disse handlingene, noe som kjennetegner de fleste av Hanekes filmer. Følelsen av distanse som hele tiden preger filmen, understrekes følgelig av videokassettene. Nok en gang er Haneke svært tydelig i filmspråket og etterhvert tar man seg selv i å gjette på hva vi ser. Er dette et videoopptak eller er dette “filmen”? Ulike scener filmes fra lik vinkel og det er ofte utydelig hva som er hva. For strengt tatt er det ikke så mye forskjell på opptakene og på “filmen”, det er klare, rene bilder og ingen musikk. Bare sånn for å forvirre litt mer.

Det Haneke virkelig har lykkes med er å lage en film det er umulig å forholde seg likegyldig til. Og det er nettopp denne merkelige koblingen mellom et så kaldt,distansert og tydelig filmspråk og dette ubehaget og temaene, som gjør Skjult uhyre interessant å diskutere. For meg personlig har ofte dette med filmdiskusjoner vært fåfengt, da film for meg er en ytterst personlig opplevelse. Med Skjult føler jeg meg tvunget til å henge meg med, nettopp fordi Haneke på en briljant måte engasjerer tilskueren ved å gjøre oss til kikkere. Her sitter vi og ser på noe de involverte selv ikke vil se. George er hele tiden unnvikende ovenfor sin kone, på samme måte som hans egen mor er svært unnvikende når George selv spør om det som skjedde da han var seks. Det beste er å holde det skjult. Det er vanskelig å forklare dette fornuftig, men det beste jeg kan si er at jeg har aldri opplevd at en så upersonlig film berørte meg så personlig. Jeg tror Skjult er en personlig opplevelse for alle, og selv om det er mange ting som er klare når det gjelder tematikk, så vil mange finne ulike ting de henger seg opp i. Jeg har en vag følelse av at dette er mye av poenget til Haneke. Som sagt, han er en luring.