Tom Yum Goong (2005)

Sammenlikningen med Ong-bak er uungåelig. Samme regissør og både Tony Jaa og Petchtai Wongkamlao er igjen med som skuespillere. Da skulle det nok en gang være duket for spenstig action og vanvittig stunts, og det får vi. Teamet bak nevnte film forsøker å lage en større og mer utfyllende historie i Tom Yum Goong. Selv om dette er modig og faktisk noe av det jeg etterlyste i Ong-bak så fungerer det heller dårlig her. Dessverre.

Historien har sitt utspring i thailenderenes noe spesielle forhold til sine elefanter. De blir behandlet med stor respekt og ofte som et medlem av familien. Det oppstår derfor en liten krise da to elefanter blir stjålet fra Kham og hans far. Kham er vår helt som blir nødt til å reise til Sydney, Australia i sin jakt på kidnapperene og elefantene. Plotet er m.a.o. klassisk og klin likt Ong-bak - enfoldig sønn med store kampferdigheter må reise alene til storbyen og redde/bringe tilbake noe kjært. Manusforfatter og regissør Prachya Pinkaew sper på med korrupte politifolk, en statshemmelighet, menneskehandel og prostitusjon som ikke tilfører filmen noe positivt. Tvert i mot gjør disse elementene Tom Yum Goong til en mer barbarisk og kald opplevelse. Khams spor leder ham via politimannen Mark til thairestauranten og suppen i tittelen, Tom Yum Goong. Restauranten har en relativt dyrisk sidemeny, og bak står en gjeng vietnamesiske gangstere. Kham får virkelig bruk for sine kampferdigheter.

Det aller største problemet med filmen er at den blir for seriøs, og forsøker å problematisere mer enn den burde. Bak alle de forstyrrende elementene finnes en rørende, ja ganske vakker historie om en mann og hans elefant. Dette burde ikke være verre enn “finn elefant, bank skurkene og dra hjem.” Menneskesmugling og hentydninger til store bakmenn har ingen plass her, og virker mer malplassert enn noe annet. En annen ting jeg reagerer på er store deler av filmen er på engelsk. Og det uten at jeg egentlig skjønner hva de sier. Det for eksempel grenser for hvor mange ganger man kan høre linjer “Get the hell off here!” eller “I have a clue what he is saying.” før det rett og slett slutter å være sjarmerende. Nå er jeg streng, men slikt hjelper ikke filmen, og når komikeren Petchtai Wongkamlao spiller en thai-politimann i eksil i Sydney og han atpåtil flere steder er dubbet til en blanding av thai og engelsk blir det hele litt irriterende i lengden. Ikke så ille kanskje, men de australske skuespillerene stinker også noe helt forferdelig. For mine vestlige ører ville de neppe fått en rolle i en C-film en gang. Her snakker vi “skuespillere” som har pugget manus uten å levere noe mer enn akkurat det bokstavelige. Helten selv, Tony Jaa, snakker som vanlig fint lite og får nok med spillerom til å gjøre det han kan aller best.

Den irriterende teknikken med å vise alle kampscener fra flere vinkler OG i slow-motion er heldigvis byttet ut med en mer heldig stil, der kamera skifter vinkel flere ganger i scenen og hastigheten på scenen også varierer. Dette er jeg mer komfortabel med. Showoff-effekten blir heller ikke borte, om noen fryktet det. De fleste kampscenene er utmerket koreografert og ikke minst herlig klippet sammen. Tempelscenen er pokker meg noe av det feteste jeg har sett på film EVER! Disse scenene er så sykt spenstige at det av og til nesten gjør vondt å se på, og som vanlig fra disse ville thailenderene brukes det ikke vaiere eller digitale effekter - med et unntak. En drømmesekvens inneholder en animert, mytologiserende og poengløs scene vedrørende fire krigere som vokter kongens elefant. Egentlig velmenende tenkt, men dette dukker (nesten) ikke opp igjen og virker mer som å bruke opp budsjettet enn noe annet. Alt i alt er det fint lite å si på kampscenene og de utgjør selvfølgelig filmens tyngde. Jeg vil likevel påpeke at denne filmen er voldsommere, ja nesten mer barbarisk, enn Ong-bak og mot slutten blir det så mye arm- og benknekking at det estetiske i kampene blir borte.

Hovedsakelig er dette skitgøy action, men jeg kan fint småplukke mer på at filmen spiller på stereotypier og, vil jeg anta, thailandske fordommer. Vi snakker ultraslemme vietnamesere, hvitingene er enten digre, dumme beist eller sleipe regelryttere og thailenderene er selvfølgelig fredselskende (ja….), naive, hjemmekjære og lojale.

Jeg vil gjerne anbefale denne filmen, men kan ikke gjøre det uten en viss tilbakeholdenhet. Filmens svakheter blir så tydelig ved at den forsøker å være mer komplisert enn den burde. Koreografien er upåklagelig, kamerabruk og det rent sceneriske er flottere og mer fargerikt enn i Ong-bak, farten er større og Tom Yum Goong vil nok fore actiontrollet i deg. Regn ikke med noe mer, og bli ikke overrasket om du for en stakket stund føler en viss avsky. Jeg gjorde det, men smilte også litt over den den dårlig skjulte Jackie Chan-cameoen: “-Hei, han er ledig i to timer!” “-Kult, la oss gjøre det!”

Tom Yum Goong er en B-film som forsøker å være litt for seriøs, og der taper den klart i forhold til Ong-bak.